Radikal Front

• Forside
• Bibliotek
• Arkiv
• Om oss
• Kontakt

• Facebook
• Twitter
• RSS

Utad liker Jens Stoltenberg, Erik Solheim og co. å sole seg i glansen. Tross alt har de vært med å redde regnskogen, vært de beste på klimakvoter osv. må vite. Samtidig har vi et statlig oljeselskap som er med på å rasere miljøet. Det ble ramaskrik da Statoil skulle investere i oljesanden i Canada, men nå står også skifergass i USA for tur. Om Statoil uttalte klimaforsker James E. Hansen:

Likevel, og særlig i lys av dette, er jeg skuffet over å høre at Statoil, Norges statseide oljeselskap, opptrer så bakstreversk gjennom sin strategiske beslutning om å investere i Canadas destruktive tjæresandutvinning. Som den mest energikrevende oljeutvinningsprosessen på kloden representerer dette det verste av hva vi gjør mot planeten for å forlenge vår globale avhengighet av fossilt drivstoff

Skifergass – et drap på miljøet

For Statoil eier for øyeblikket 33 prosent av Chesapeake Marcellus, et gassfelt som strekker seg over flere delstater i USA, selvsagt til stor glede for styresmaktene og aksjonærer. Samtidig har befolkningen i området ikke gitt opp uten kamp. En gruppe mødre som representerer innbyggerne i Pennsylvania har aksjonert mot oljeselskapet i håp om å kunne fortsette å bo i området uten å bli syke. Noen kom sågar til Norge for å fortelle hva det statseide selskapet drev med. Taniet Colon fortalte til NRK:

De innrømmer det ikke, men vi vet at der det har vært slik virksomhet ser forurenset drikkevann ut til å dukke opp over alt

Konsekvensene av det største miljøspørsmålet i statene er mange:

• I den gigantiske Marcellus-formasjonen, større en Ormen Lange-feltet, ligger også drikkevannsforsyningene til befolkningen i New York. Utvinningen kan true det rene vannet til 90 prosent av byens 8.5 millioner innbyggere.
• For å få opp gassen må det brukes enorme menger med grunnvann samtidig som det brukes både kjente, giftige kjemikalier og ukjente i arbeidet med å få opp ressursene.

 

Helge Lund, sjef i Statoil, kunne likevel forsikre bekymrede om at utvinning i skifergass var renere enn utvinningen av olje og kull samtidig som, viktigst av alt, skifergassen var mer kostnadseffektiv. Robert Howarth, redaktør i magasinet “Biogeochemistry”, og kollegene hans derimot kunne i sin rapport slå fast at store lekkasjer av metan fra de omfattende boreoperasjonene gir en klimaeffekt like ille som kull. Det skal nevnes at studien har møtt kritikk, men viser at regnskapet ikke er like enkelt som Lund vil ha det til. Derfor kunne han også dra til Wall Street og overbringe den viktigste nyheten til sine aksjonærer og analytikere: At Statoil skulle øke olje- og gassproduksjonen dramatisk, fra 1.9 millioner fat olje pr. dag til 2.5 millioner. Og Obama klapper hendene fornøyd sammen ettersom USAs fossile tidsalder er blitt forlenget. Ikke uten grunn som vi skrev om i Ressurskrigene.

Statoil og den økonomiske bobla

Nå viser det seg derimot at det lurer mørke skyer i horisontene. New York Times skrev f.eks. 25. juni om hvordan investorer har plassert så store summer i brønnene, og lovet store profitter (som Helge Lund over), samtidig som at det kan vise seg vanskeligere enn forventet å få opp gassen. Det viser flere e-poster fra industrien og interne notater. New York Times skriver om hvordan ledere, industriadvokater, statlige geologer og markedsanalytikere viser skepsis til de lovende løftene og setter spørsmålstegn ved om selskapene, med vilje og kanskje ulovlig, overestimerer produktiviteten.

Informasjon fra selskapene for mer enn 10.000 brønner i tre større gassfelt som viser at det uten tvil er større mengder med gass. Spørsmålet er om hvor billig det kommer til å bli hentet ut.

Det som nå kan risikeres, i tillegg til stor skade på miljøet, er at investeringene vil knuses samtidig som amerikanerne må betale for dyrere elektrisitet og oppvarming.

“I think we have a big problem”

Det var det Deborah Rogers, medlem av rådgivningskomiteen for Dallas sentralbank, sa om saken. Hennes forskning viste at brønnene tømtes raskere enn forventet. Rogers skrev i en e-post i 2009 til en oljegeolog, som forøvrig sa seg enig, at brønnene tørket så raskt ut at operatørene har havnet i et dyrt “catch-up”-spill og videre:

“Dette kan ha alvorlige konsekvenser for økonomien vår”.

Det skal nevnes at mange brønner opererer som forventet, men det er også svært misvisende og se på disse funnene nå ettersom selskapene borer i de beste områdene eller hvor det er billigst å bore. Og mens mange selskaper sier at produktiviteten vil synke etter noen år for å jevne seg ut, viser data at disse feltene rett og slett ikke vil jevne seg ut, men synke gradvis etter at toppen er nådd.

Dette hindrer likevel ikke Statoil i å fortsette med  å utbasunere om gull og grønne skoger. For jo mer selskapene lover å hente ut av ressurser jo mer attraktiv blir selskapene for investorer. Med andre ord er reservene viktige for å måle “verdien” av selskapet – fiktive eller reelle.

Det er tydelig at det er noen som ikke har rent mel i posene. Mest sannsynlig er fornavnet Helge.

 

© Radikal Front 2012

Utviklet av August Skare