Ressurskrigene
Forrige uke (8. april) passerte oljeprisen 123 dollar pr. fat som er nært det historiske høydepunktet i 2008 da et fat olje en stund kostet over 140 dollar fatet. At Saudi-Arabias oljeeksport har gått i permanent fall på grunn av økende befolkningsvekst og rask økning i eget forbruk hjelper ikke. Dette skaper store problemer for de imperialistiske maktene med USA i spissen, som står på konkursens rand, samt europeiske stater som vakler under gjeldskrisa. Les hele artikkelen!
På nettstedet oljekrisa kan man lese: “Verdens oljesituasjon er langt verre enn de fleste aner eller våger å innrømme”. Fallet i Saudi-Arabias oljeeksport kombinert med nye uroligheter i Afrika, la oss si Nigeria, vil kunne føre prisene opp på over 200 dollar fatet. Hittil har man alltid kunnet regne med at middelalderfyrstene i Saudi-Arabia ville sikre energitilgangen til siste sekund. Nå er denne garantien på vei til å forsvinne. Samtidig har monopolkapitalen slått ned alle forsøk på “grønn” energi i frykt for konkurranse.
Oljeavhengigheten
Vi er alle vitne til et svært kritisk øyeblikk for den kapitalistiske verdensøkonomien. USA står på randen av konkurs. De europeiske statene vakler under gjeldskrisa etter at de valgte å bruke milliarder på å redde bankfunksjonærene istedenfor folket etter krisa. Samtidig sluker gribbene i IMF og Verdensbanken opp restene hvor den nyliberale medisinen blir presset ned over hodene på arbeidsfolk, samtidig som de mister arbeidsplassene sine. For hele den kapitalistiske økonomien, og for USA spesielt, er oljeimporten det viktigste for å overleve. Samtidig vikler de bankerotte NATO-statene seg videre inn i en ny imperialistisk krig i Libya.
USAs avhengighet av oljeimport har økt fra 24% i 1970 til 65% i slutten av 2005. Med dagens sats av økt oljeimport kan man regne med at avhengigheten av utenlandsk olje vil ligge på mellom 70-75% i midten av neste tiår.
I 2008 nådde også EU en ny rekord da de begynte å bruke over en milliard euro hver eneste dag på importert olje (tilsvarende samlet underskudd på statsbudsjettene i Hellas og Portugal), og EU er ikke på langt nær i en bedre situasjon enn USA. European Federation for Transport and Environment skriver:
I 2007, importerte EU 79% av oljebehovet sitt, det betyr: kontinentet er 79% avhengig av utenlandsk olje
Dette er problematisk for EU som tidligere så på lån til medlemsstater som risikofritt:
- I Portugal har renta på nye statslån passert 8 pst. Regjeringa har gått av og må trolig utlyse valg pga. manglende flertall for sin sparepakke. Det er anslått at landet vil trenge ca. 600 mrd. norske kroner fra EUs krisefond.
- Irsk økonomi er til tross for lån i fritt fall, og nye nedskjæringer er på vei.
- Renter på greske statslån økte til 12 prosent, og det greske samfunnet forvitrerer.
Som nettstedet oljekrisa skriver:
Et slikt rentenivå er håpløst, ikke minst i en økonomisk situasjon hvor BNP krymper, sparepakkene florerer og underskuddet på statsbudsjett og handelsbalanse likevel galopperer videre.
[...] Økonomisk sammenbrudd neste
Saudi-Arabia permanente fall
USAs trofaste lakeier i Saudi-Arabia har lenge vært en av de viktigste allierte i Midtøsten og en trofast leverandør av olje. Både i 1979-81 og 1985-86 inntok det oljeproduserende landet, ikke bare en aktiv, men også en aggressiv rolle for å forme det globale oljemarkedet.
Befolkningsveksten fra 5 millioner i 1965 til 25 millioner i 2010 spiller inn. Beregnelsen viser at det vil være 27 millioner saudi-arabere i 2015 og 32 millioner i 2025. Det er regnet at energibehovet vil øke med 10 prosent hvert år fremover. Med andre ord har prioriteringen av landets eget forbruk blitt viktigere – og utgjorde 27 prosent av produksjonen i 2009. For nå er det to store spørsmål i hodene til kongefamilien:
1) Hvor viktig er det at Saudi-Arabia beholder sitt skille som den viktigste oljeeksportøren?
2) Hva utgjør et minimum av produksjon?
Noen i lederskapet til Saudi-Arabia er villige til å gi opp adjektivene “verdens største” så lenge Saudi-Arabias behov blir dekt (noe som er naturlig med tanke på økt arbeidsledighet, svært ung befolkning, religiøse læresetninger som oppmuntrer til flere barn og økt befolkningsvekst i en tid hvor disse faktorene har skapt opptøyer og despoters fall i regionen).
Saudi-Arabias oljeeksport
Andre i lederskapet er mer bevisst på Saudi-Arabias tilknytning til andre oljeproduserende stater hvor mulighetene for å øke oljeprisene er tilstede. Saudiene foreslo til og med at rike land som kutter oljeforbruket i kampen mot global oppvarming skal betale kompensasjon til oljeprodusentene. Samtidig foreslås det å pumpe ut så mye olje som mulig for å kunne konkurrere. Det vil skape nye problemer.
For en ting er at Saudi-Arabia må bruke mer av olja på seg selv, en annen ting er at de for lenge siden har nådd «peak oil». Sadad Husseine, geolog og tidligere leder for leting hos det saudiske oljemonopolet Aramco, møtte den amerikanske konsulen i Riyadh i november 2007 og kunne fortelle at Saudi-Arabia kunne nå en produksjon på 12 millioner fat pr. dag i 10 år, men før det (kanskje allerede i 2012) ville verdens oljeproduksjonen nå sitt høyeste punkt. Samtidig mener han at Aramcos estimater om Saudi-Arabias oljeproduksjon kan være overvurdert med så mye som 30 milliarder fat av spekulative ressurser.
Med andre ord er den høye oljeprisen ikke nødvendigvis «skjevheter» i markedet, men istedenfor en refleksjon av den underliggende realiteten hvor behovet har møtt etterspørselen. Vi ser at det er nødvendig å finne andre oljebrønner og hente energien fra for å holde den kapitalistiske motoren i gang.
Libyas betydning
Og det er i denne ustabile situasjonen Libya blir interessant. Det er ikke mange måneder siden Sarkozy og Berlusconi omfavnet og drakk te med den noe eksentriske dikatoren Ghaddafi. Det var i det hele en stor enighet om at Libya var et svært vellykket land hvor kvinner hadde rettigheter, religiøse ekstremister var spilt ut på sidelinja osv. Eller som Lasse Jahnsen så treffende skrev i Klassekampen (16. april 2011):
Korrupsjonen er på et nivå som er akseptabel for et oljeland som Libya, bare spør Yara (eks-Hydro) og Statoil
Det skulle derimot ikke gå lang tid før vi gikk inn i landet for å “beskytte” sivilbefolkningen fra en ny forbrytelse mot menneskeheten (et begrep som er blitt så vagt at den kan brukes om alt) etter at vi hadde solgt de samme våpnene som Ghaddafi brukte mot sitt eget folk. David Hull skrev: “Hykleri er samfunnets smøremiddel”. Tydelighet er det at hykleri er den borgerlige økonomiens smøremiddel.
For det er flere faktorer som gjør Libya interessant for imperialistisk intervensjon. Det virker absurd, men Libya ligger i en av de mer fredfulle hjørnene av verden, i motsetning til Irak og Iran hvor det er liten risiko for etniske eller religiøse spenninger, og mensoljeproduksjonen i Norge kan kreve en oljepris på 50 dollar fatet eller mer, kan Libya tåle en oljepris så lavt som 10 dollar pr. fat og fortsatt sitte igjen med avkastning. Jahnsen sier det rett ut: “Profittmulighetene er eventyrlige.
I artikkelen “The Energy Intelligence ranks NOC 25 among the world’s Top 100 companies” blir det libyske oljeselskapet NOC plassert på en 25. plass av verdens 100 viktigste. Professor Michel Chossudovsky skriver selv:
Libya er blant verdens største oljeøkonomier med rundt 3,5 prosent av de globale oljeressursene, mer en dobbelt så mye som USA
Mens den tidligere kolonimakta, og nå imperialistmakt, Italia har sin livsnerve i Libya med gass- og oljeimport, ser nå Frankrike nå muligheten for å sikre sin del av kaka. Italia er avhengig av Libya for hele 22 prosent av sitt råoljeforbruk. Grunnen for den økte avhengigheten av Libya henger føst og fremst med at italienske ENI ble igjen i Libya, mens andre 
selskaper flyktet under sanksjonene i 1988. Belønningen ventet ikke på seg da Ghaddafi var Vestens mann igjen noen år senere. I tillegg til å forsyne Italia og Frankrike er Kinas CNPC, British Petroleum, spanske REPSOL, ExxonMobil, Chevron, Occidental Petroleum, Hess, Conoco Phillips involvert. Libyas betydning for Irland og Portugal er også avgjørende. Hvis vi ser på landene i Europa som er hardest truffet av den kapitalistiske krisa begynner vi å se et mønster.
Ghaddafi har derimot holdt ut lengre enn forventet, noe som har skapt uforventede problemer for de vestlige imperialistene. For mens libysk oljeeksport, av naturlige grunner, har stoppet opp, har ikke Saudi-Arabia klart å kompensere for dette tapet (se graf). Hva resultatet blir vet vi ikke ennå.
Libya som et nytt Irak?
I boka “Motivene bak krigen i Irak” (som anbefales på det sterkeste) kunne man lese:
Under sanskjonene mot Irak inngikk Frankrike, Italia, Russland og Kina avtaler med landet om å få eksportere olje fra landet. Gjennom sanksjonene fikk ikke amerikanske selskap gjøre det samme. I juni 2001 foreslo Frankrike og Russland overfor Sikkerhetsrådet i FN å lette på sanksjonene som gjorde at restriksjonene på utenlandske investeringer i Iraks oljesektor ville bli opphevet. Dette stoppet USA og Storbritannia.
Et av de viktigste formålene med krigen er å annulere disse avtalene. En russisk tjenestemann ved FN sa til The Observer: “Det mi regjering er bekymra over er at de konsesjonene som Bagdhad og tallrike selskap er blitt enige om, skal bli trukket tilbake. Og at selskaper fra USA skal komme inn og ta størsteparten av disse eksisterende kontraktene”.
Vi ser at det samme har skjedd igjen. For Kina spiller en avgjørende rolle i den libyske oljeøkonomien hvor 11 prosent av oljen som blir eksportert til Kina. Dette er en stor trussel mot amerikansk hegemoni i Afrika. Enda viktigere er at Nord-Afrika er Frankrikes bakgård og viktigheten av å bryte deres bånd til regionen er minst like viktig. Det er derfor ikke overraskende at Sarkozy tilbydde Ben Ali i Tunisia hjelp med å slå ned opprøret før diktaturet falt, eller at Frankrike var et av de første og ledende landene i angrepet mot Libya.
Samtidig vil krigen kunne spre seg videre. Tsjad, et annet land påvirket og dominert av fransk kolonialisme, er et potensielt oljerikt land. Amerikanske ExxonMobil og Chevron har store interesser i Sør-Tsjad og i Sudan, men Kina lurer i horisonten; et irritasjonsmoment som må fjernes. Også Niger, rikt på uranium, er vital for USA og Kina, men desverre dominert av det franske atom-konglomeratet Areva.
Spre ordet, og si din mening!
Legg igjen en kommentar
Det er enkelt å få ditt eget ikon når du sier din mening på Radikal front! Bare registrer deg med din e-postaddresse på Gravatar.