Radikal Front

• Forside
• Bibliotek
• Arkiv
• Om oss
• Kontakt

• Facebook
• Twitter
• RSS

Diskusjonen om Bourdieu dreier seg selvfølgelig ikke om hvor mye de forskjellige kan eller ikke kan om han og hans skrifter og praksis. Det dreier seg om Rødt sin grunnleggende ideologi og om vi klarer å avsløre borgerlig ideologi eller ta den til oss som vår egen og det dreier seg derfor om grunnleggende momenter i vår strategi og taktikk for valget.

Snakke tydelig og stolt både ut fra prinsipprogram, arbeidsprogram og Rødts praksis i klassekampen

Jeg tror at det som virkelig hindrer større oppslutning om Rødt og vår politikk er at vi unngår å snakke høyt og tydelig om det endelige målet vårt og sammenhengen mellom det og vår daglige politikk. Dette gjør at vi ikke er så synlige som vi kan være med den størrelsen vi har i dag.

Jeg tenker at vår daglige politikk går ut på å mobilisere folk til kamp for sine rimelige grunnleggende klasseinteresser mot de herskende delene av borgerskapet. Den fremste arena for dette er utenomparlamentarisk. Men vi står for det samme på den parlamentariske arena. Ut fra det som skjer i disse kampene vil vi skape forståelse for at ”Kapitalen har skylda” som Samorg i Oslo sa i 1.maigrunnlaget sitt for 2009.

Ikke unngå de vanskelige spørsmålene som hindrer folk å slutte opp om vår god dagspolitikk

Vi må ikke la oss vippe av pinnen eller nekte å svare når vi blir stilt de vanskelige spørsmålene i vår politikk. For vi vil skape forståelse for at kapitalen må oppheves gjennom en politisk revolusjon der arbeiderklassen tar makten fra borgerskapet og jobber for å avvikle all tvungen arbeidsdeling slik at vi kan få et klasseløst samfunn der individene har vilkår for sammen å styre produksjon og fordeling gjennom omforente løsninger og planer slik at den menneskelige virksomhet er i takt med naturen og de menneskelige behov. Og utover dette vil vi skape et frihetens rike for alle andre menneskelig ytringer. Vi kaller dette klasseløst samfunn eller kommunisme.

Vi kan heller ikke tro at vi slipper helt unna diskusjonen om begrepet væpnet revolusjon, selv om dette ikke finnes i vårt program, og de mislykkete eksperimentene med å oppheve kapitalismen. Når det gjelder revolusjon er det viktig å påpeke både at vi, som et revolusjonært parti, er for det og at det bare er utviklingen av kapitalismen sjøl som kan skape en revolusjonær situasjon. Og det er en revolusjonær situasjon når arbeiderklassen og store deler av folket ikke lenger klarer å leve under de gamle vilkårene, når de ikke lenger er redde for å gå til åpen kamp for å ta makten og når de ikke lenger er redde for å gjøre alt som må til for å klare det. Så det er sannsynlig at det blir ingen revolusjon før kapitalismen har spilt ganske fullstendig fallitt og folk skjønner at det er kapitalen som har skylden og må oppheves og at den sittende borgerlige politiske makten derfor må fjernes og erstattes med en ny arbeidermakt. Her er det ikke snakk om at noen mindre gruppe vil foreta kupplignende saker. Eksemplet Libya og Egypt kan brukes nå, selv om det ikke utviklet seg til skikkelige arbeiderrevolusjoner der. De som har tror på at kapitalismen er et bra system, som vil kunne forsette å skape bra vilkår for det store flertallet av det arbeidende folket, har derfor ingen ting å frykte fra oss.

Når det gjelder spørsmålet som vi fremdeles kan få om væpnet revolusjon så bør vi møte det på offensivt vis ut fra vårt eget prinsipprogram. Vi jobber alt vi kan for en fredelig overgang til sosialismen. Dette forutsetter at de væpnete styrkene i staten under en revolusjonær situasjon eller et revolusjonært forløp går over på arbeiderklassens side. Avvæpning av borgerskapet er en feil formulering fordi det kan få folk til å tro at det viktige er å gå hjem til borgerne og ta våpnene deres. Derfor bør vi ikke fronte denne formuleringen. Vi kan også vise til erfaringene fra Latin Amerika slik de er oppsummert av Martha Harnecker i ”Rebuilding the Left”. Her snakker hun om væpnet og fredelig revolusjon. Hennes hovedpoeng er at det har vist seg at staten består av mange deler og at en ved å vinne frem i en del, for eksempel i den parlamentariske forsamlingen gjennom valg, kan bruke den posisjonen til å fortsette å hjelpe det arbeidende folket med å organisere seg og styrke maktposisjonen sin, slik at en kan gå videre med å bygge en dobbeltmakt som etter hvert kan ta hele hegemoniet og kontrollere hele statsapparatet og begynne avviklingen av den tvungne arbeidsdelingen og staten sjøl. Venezuela er nevnt som et eksempel. Her var en del av militærapparatet for Chavez politikk, mens en annen retning var mot. Det skjedde et relativt fredelig maktskifte som åpnet for en utvikling i retning sosialisme, selv om vi ikke vet hvordan dette går ennå.

Når det gjelder de mislykkete forsøkene på sosialisme må vi vise til de objektivt vanskelige vilkårene som fantes de stedene der dette skjedde, med lite utviklet kapitalistisk økonomi, dårlige kommunikasjoner, liten arbeiderklasse, få store industrielle byer, motstanden fra den omkringliggende imperialistiske verden og feil som ble begått av lederne for de politiske bevegelsene i disse landene. Feil som gjorde at flere av de undertrykkende trekkene fra føydalismen og de totalitære og hierarkiske trekkene fra kapitalismen overvintret under den nye politiske situasjonen og at nye totalitære og hierarkiske og byråkratiske systemer ble utviklet som til dels fikk grusomme trekk. Jeg tenker da spesielt på Sovjet under Stalin, men også på andre steder der det har vært radikale folkelige opprør. Dette kan bare motvirkes av en stadig utviding av mulighetene for arbeiderklassen og deres allierte til å ta reell styring med utviklingen av hele samfunnslivet. Men vi skal heller ikke stikke under en stol de store fremgangene som skjedde under disse styrene med alfabetisering, industrialisering, utbygging av utdanning og velferd. Hvis vi tror at vi kan vike unna alle disse store spørsmålene som folk stiller om den grunnleggende politikken til vårt parti, og som hindrer mange å slutte seg til oss, så tar vi feil.

Legge frem vårt syn på rollen til de parlamentariske organer

Så tenker jeg at det er viktig å ha og jobbe ut fra en korrekt oppfatning av de parlamentariske organer og de partiene som stiller til valg. Vi må være klar på at de parlamentariske organer er en del av borgerskapets stat som er dannet for å holde den menneskelige virksomhet på sine nivåer (kommune, fylkeskommune, hele landet) innenfor de grenser som kapitalens behov til enhver tid setter og på mest mulig effektivt vis å skape illusjonen om at vi har et demokrati som fungerer likt for alle og ikke et borgerlig demokrati.

Hvor går den store skillelinjen i norsk politikk

Så tenker jeg at det er ett stort skille i norsk partipolitikk. Det går mellom partier som arbeider for å opprettholde og utvikle kapitalismen på den ene siden og partier som går inn for å kjempe mot den og oppheve den. For tiden ser jeg bare ett parti på den siste siden. Det er også svært viktig å vite at DNA, Høyre og Frp har samme strategiske mål, de har bare forskjellig taktikk og demagogi for å nå dette målet.

I boken ”Frp-koden” forteller Marsdal om Hugo Fredriksen fra Senja som ble sur på alle partiene som gikk slik til angrep på Frp at han meldte seg inn der. Men da han begynte å sette seg inn i hva Frp sin politikk virkelig ville bety for Nord-Norge vendte han straks partiet ryggen igjen. En viktig kommentar fra folk som han opplyste om Frp sin virkelige politikk var ”Koffør har vi ikkje fått vite nokka? Koffør har ikkje de andre partian tatt Frp på dette?” og Fredriksen svarer slik på det at ”og æ trur at vi må innse at de andre partian har gjort en for dårlig jobb. Dem spelle Frp god.”

Dette tror jeg er helt sant. Det kommer frem at de andre partiene ikke kritiserer de grunnleggende trekkene i Frp sin politikk. Og slik jeg ser det er det er fordi disse grunnleggende trekkene også fins i deres egen politikk. Jeg vil be folk at frem igjen ”Den nyliberale revolusjonen” av Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen og ”Privatisering – en kritikk” av Roar Eilertsen og Paul Bjerke. Her finner vi mye grunnleggende kunnskap som må være et av de viktigste grunnlagene for Rødt sin politikk – også det som må komme frem i kommunevalgkampen. Og vi ser hvordan de andre partiene har fulgt samme linje i sine regjeringsperioder. Her ser vi utviklingen av DNAs galopperende nyliberalisme fra 1970-tallet av og fremover, og de andre partienes aktiviteter i samme retning. Etter at SV ble med i regjeringen ledet av AP er de også (sammen med Senterpartiet) blitt knyttet godt til den samme politiske retningen hvis vi ser på reell praksis.

Uheldigvis går ikke analysene lengre frem enn til 2004. Vi trenger en ny bok før valget av de to som analyserer utviklingen de siste 6-7 årene også, eller noen gode artikler i Rødt for eksempel. Men samtidig vet vi jo til sammen det meste om sulteforing av kommunene som fører til nedbygging av velferd, om pensjonsreform og innvandringspolitikk, om utvikling av EØS-avtalen og dennes lokale følger osv. osv.

Vi skal markere klart vår antirasistiske og antiimperialistiske politikk og vår kamp for kvinnefrigjøring osv. og i alt dette legge hovedvekt på de grunnleggende materielle interessene til det arbeidende folket.

Dekonstruksjon og deformisme

Selv har jeg forsøkt å bruke begrepene dekonstruksjon og deformering for å få frem både likheten i og forskjellen mellom den nyliberale bevegelser (partier) og nysosialdemokratiske. Jeg har kalt de første for dekonstruerende fordi de går direkte inn for å ta fra hverandre relativt rask og brutalt det som hindrer kapitalens frie spill. Typisk her er oppløsningen av Sovjetunionen og den kraftige nyliberale offensiven for å få lagt om økonomien for eksempel i Russland og flere andre land. Dette førte til en svær sosial og menneskelige katastrofe i disse landene. Lawrence King (se KK annonse 19.2.2011 med innlegg fra Økonomidagene på Voksenåsen). Dimensjonen kommer klart frem når vi regner hvor mange som reelt sett ble drept hvert år på 1990-tallet og sammenligner med de som ble både skutt og som omkom på andre måter medregnet sultkatastrofen i Sovjet mellom 1929 og 1956. Da ser vi at det i perioden 1929-1956 ble drept 400 000 i året, mens det på 1990-tallet ble drept 500 000 i året. Tar du vekk sultkatastrofen som de fleste akademiske historieforskere nå mener ikke var en villet politikk, så halveres tallet for den første historiske perioden.

De andre partiene har jeg kalt deformistiske fordi de går inn for reformer som mer gradvis omformer det som hindrer kapitalens frie spill. AP utviklet seg fra et reformerende sosialdemokratisk parti til et dekonstruerende nyliberalt parti fra det begynte aktiv kamp for å få Norge inn i EEC (EF/EU) og frem til ca. 2003. Den viktigste ideologiske dreiningen kom med Gro Harlem Brundtland sin ”Frihetskampanje” midt på 1980-tallet. Den finner du beskrevet her: http://home.online.no/~tervalen/frihkam.htm. Så ble denne retningen mer og mer upopulær og rundt 2003 la DNA om til å bli mer deformistisk, spesielt i sin demagogi, men også til dels i sin praksis (Se boken ”Privatisering – en kritikk”). Så den store forskjellen mellom de to regjeringsalternativene ved siste valg og neste stortingsvalg går mellom de partiene som vil utvikle kapitalen på dekonstruerende vis eller på deformistisk vis. For oss vil det være ødeleggende å slutte oss til noen av disse retningene. Taktiske allianser kan vi alltid inngå for å hindre at det verste alternativet vinner frem i valg og ellers, men vi må ikke bli bundet til ikke å kritisere og avsløre den deformistiske retningen også lokalt, selv om den ser bedre ut enn det sentrale DNA.

Bygge på eget prinsipprogram og arbeidsprogram og oppsummere egne erfaringer

Disse motsigelsene finnes også i hver eneste kommune og fylkeskommune, med sine særegne ytringsformer. Jeg tror at det er viktigere av landsstyret å oppsummere den enorme kunnskapsbasen som finnes i partiet om denne utviklingen og den folkelige kampen mot den enn å analysere verden ut fra Bourdieus borgerlige system når valgtaktikken skal legges.

Bourdieu som borgerlig teoretiker – marxismen som helvetesmaskin

Bare for at det ikke skal være noen tvil om at Bourdieu ikke befinner seg innenfor den marxistiske retning i så er Bourdieu sjøl helt klar på sin holdning til marxismen. I mars 1998 skrev han en artikkel i Le Monde Diplomatique om ”Essensen i nyliberalismen” der han også gir sin vurdering av marxismen. Jeg siterer i egen oversettelse:

”Man ser slik hvordan den nyliberale utopien tenderer til å inkarnere seg i virkeligheten som en slags helvetesmaskin som påtvinger virkeligheten sin selv på den dominerende klasse. Akkurat som marxismen før i tiden, som den (nyliberalismen) i denne henseende har mange likhetspunkter med, vekker den en kraftig tro, frihandelstroen, ikke bare hos de som lever materielt av den, som de som driver i finans og sjefene for de store bedriftene osv., men også hos de som har den som forutsetning for sin eksistens, som de høye funksjonærene og politikerne som helligforklarer markedenes makt i den økonomiske effektivitetens navn osv”

Vi ser at Bourdieu mener at marxismen er en helvetesmaskin på linje med nyliberalismen. Det er klar nok tale.

Røttene til Bourdieus teorier

Ellers er det slik at alle som har studert Bourdieu litt skikkelig vet at han tar opp i seg motsigelsesfylte sosiologiske teorier fra Max Weber (klasseanalysen ut fra viktigheten av den symbolske dimensjonen i samfunnslivet), fra Karl Marx (ordet Kapital som har gir en helt annen betydning enn den Marx la i det, slik at alle spor av utbytting og utvikling i retning oppheving forsvinner), Émile Durkheim (en viss determinisme) og Marcel Mauss og Claude Lévy Strauss (strukturalisme). Han er dessuten påvirket av Maurice Merleau-Ponty og dermed av fenomenologien til Husserl når det gjelder oppfatningen av kroppen og dens tillærte ateoretiske aktivitet. I tillegg har Wittgenstein inspirert Bourdieu med et essay om naturen til de reglene som de aktørene i samfunnet følger.

Bourdieu vil overvinne motsigelser som subjektivisme/objektivisme, mikro/makro, frihet/determinisme ved å finne opp nye begreper. Begrepene habitus, kapital og champ eller felt er laget for å overvinne slike motsigelser. I virkeligheten overvinner han selvfølgelig ikke noe som helst.

Bourdieus politiske engasjement

Politisk engasjerer han seg derfor i Attac-bevegelsen som i all hovedsak ble opprettet for å hindre at det ut fra motstanden mot nyliberalismen ble dannet bevegelser på grunnlag av marxistisk teori som ville stille oppheving av hele kapitalismen som mål. Målet for Attac har hele tiden vært å bevare kapitalismen ved å ta vekk noen utvekster som de oppfatter som skadelige i denne samfunnsformen. Denne bevegelsen begynte tidlig i kretsen der Le monde diplomatique var et senter. Jeg brukte mange opplysninger fra et hefte fra Le Monde Diplomatique (Manière de voir 28, novembre 1995, Les nouveaux maîtres du monde.) og fra CD-en Le Monde Diplomatique 1989 – 1996 da jeg i 1996 skrev teksten med tittel « Finanskapitalens opprør » som finnes på min hjemmeside.

Mer om valgtaktikk

Så tilbake til diskusjonen om valget. Valgtaktikken kan presse oss inn i samme felle når det gjelder DNA som de andre partiene har overfor Frp – nemlig at vi ikke kritiserer dem. Selvfølgelig skal det gjøres ut fra konkrete saker osv. Ut fra dette må vi sette vår egen dagsorden, med våre egne krav til det vi vil kjempe for å få vedtak om i kommunestyrer og fylkesting – og kjempe både på den utenomparlamentariske og parlamentariske arena for dette.

I Bergen ledet jeg i fjor en stor utenomparlamentarisk kamp i bydelen Åsane mot byrådets planer om nedlegging og omlegging av skolestrukturen i bydelen og i noen andre deler av Bergen. Dette førte til rettrett fra byrådet på store deler av planen sin. Hadde vi bare fremmet disse forslagene i bystyret uten å gå inn og uten å koordinere og samle kampene rundt på de forskjellige skolene til en enhetlig kamp med vi bryr oss ideologien som grunnlag (om vi bryr oss finner du på min hjemmeside), hadde vi ikke fått til noe av dette. Det vi også ser er at DNA lukter at dette er en god sak og gjør den til sin. Ut fra det grunnplansarbeidet som er gjort får vi også kanskje til en velgeraksjon som vil stille sine klare krav til politikerne. Jeg har også, som leder i idrettsrådet i kommunen, jobbet med å sammenfatte den kritikken som idretten har mot utviklingen av idrettspolitikken i Bergen, slik at vi kan lage en liste med behov og si at idretten vil støtte partier som vil gå inn for å støtte oss. Det er det samme som har skjedd i samorg flere steder, og som må være en viktig del av valgkampen vår. Men det er viktig å få frem at vi står for dette – at det er en helt avgjørende del av politikken vår, at vi stoler på folkets evne til å sette navn på egne behov og kjempe for dem og at vi spiller en aktiv rolle i hjelpe til med det og med å sette denne politikken ut i livet.

Og det er viktig at vi knytter de andre partienes politikk som går ut over arbeidsfolks behov sammen med kritikk av kapitalen og kapitalismen og behovet for at det arbeidende folket opphever denne gjennom å ta statsmakten fra den fraksjonen av borgerskapet som har den. Pluss driver opplysningsvirksomhet om hva vi mener med det klasseløse samfunn, kommunismen og den kritikken/vurderingen vi har av de forsøkene som har vært tidligere på å klare dette.

I valgkampen har vi nettopp en gylden mulighet til å gjøre dette, for vi skal jo ikke dytte vår helhetlige politikk på folk i de organisasjonene eller aksjonene der vi jobber ut fra vår stilling der, der er det vår oppgave å tjene de som er med best mulig ut fra deres behov slik de selv opplever dem. Den helhetlige politikken vår må vi legge frem i det offentlige rom ellers, og i private samtaler. Vi må drive en særegen individuell og offentlig opplysning om og forklaring av politikken vår, deriblant sammenhengen mellom dagskamp og arbeid for å nå strategiske mål.

Dere kan finne mye fornuftig om dette i bøkene tll Mészáros – noe har jeg oversatt og det ligger på hjemmesiden min (HER). Se på det.

Enig? Uenig? Kom med innspill under.

© Radikal Front 2012

Utviklet av August Skare