Med Marx for vår framtid
Etter at krisa brøt ut har keynesianismen opplevd en ny vår, og “General Theory” har etter 75 år blitt oversatt til norsk. Men hvis vi vil ha en forståelse av årsakene til krisa og hvorfor den utarter seg som den gjør i dag må vi derimot vende tilbake “til kildene”. Nærmere bestemt Marx og loven om profittratens tendens til å minke. Les hele artikkelen!
8. desember ble det publisert et debattinnlegg i Klassekampen om profittratens fallende tendens og kriseteori. Den blir publisert under sin egentlige lengde.
Profittratens fallende tendens og kriser
Profittkampen mellom kapitalister arter seg i hovedsak som en kamp om å innføre mest effektive produksjonsmidler. Likefullt fører denne kampen til at den organiske sammensetninga av kapitalen, forholdet mellom arbeidskraft og produksjonsmidler, øker. Kort oppsummert, det blir investert mindre på det som skaper merverdien, arbeidskrafta, i de produktive sektorene – som gjør at profittraten synker. Eksempler på dette er Motorola og Pfizer som henholdsvis sa opp 3.500 og 10.000 ansatte første kvartal i 2006, for å snu nedgangen. Hvis den samfunnsmessige profittraten synker over tid vil det uunngåelig føre til konkurser og kapitalistiske kriser slik som den vi ser i dag. USA kan brukes som et glimrende eksempel.
Den beste måten å undersøke profittratens utvikling på er ved å se på de produktive sektorene sine historiske kostnader. Den beste tilnærmingen til disse sektorene er den vareproduserende sektoren som landbruk, gruvedrift, energi, anlegg og industri. Denne informasjonen kan lett finnes hos U.S Bureau of Economic Analysis, tilsvarende norske SSB. Statistikkene er selvsagt ikke gitt med kategoriene tilhørende en marxistisk analyse, så tallene for profittraten er i beste fall en tilnærming til dens ekte verdi. Likevel er dens bevegelser, opp eller ned, troverdige indikatorer ettersom tallene er konsistente over tid. En som har undersøkt dette er Michael Roberts som i boka “The Great Recession” har påvist hvordan profittraten har sunket siden andre verdenskrig. Den viser et tydelig sammenfall mellom synkende profittrate med resesjonen i 1982 og krisa vi ser i dag.
For å hindre at krisa skal bryte ut oppstår det flere mottendenser som kan eksistere ved siden av hverandre. To eksempler:
1) En mottendens er å utbytte arbeiderne enda hardere. De tynes ved å arbeide lengre, hardere og for mindre lønn. Nyliberalismens inntog på 80-tallet er et av uttrykkene for kampen mot profittratens fall.
2) Et annet forsøk på å unngå økonomisk nedgang på er å kutte investeringene i de produktive sektorene og heller investere der hvor det eksisterer muligheter for større fortjeneste.
Problemet oppstår når dette ikke stopper den økonomiske nedgangen, men kun forsinker den. Eksempler på dette er spekuleringa i eiendomspriser som blåste opp finansektoren i et håp om å snu profittraten som var på bunnivå på starten av 2000-tallet. Om ingenting gjøres må de økonomiske boblene til slutt sprekke. Med andre ord bryter kapitalistiske kriser ut på grunnlag av motsetningene i vareproduksjonen, men med utslag helt andre steder i økonomien – denne gangen i finanssektoren. Deretter raser det over til den “ekte” økonomien.
Hva må gjøres?
Det vi ser i Europa er ikke noe irrasjonelt ifølge kapitalens logikk. Når vi i dag ser fabrikker bli lagt ned og arbeidere bli sagt opp i Hellas er det ødeleggelse av kapital. Det samme gjelder resten av Europa. Varer som ikke blir solgt og som blir gjemt bort på varelagre, maskiner som står i ro, arbeidskraft som ikke blir utbytta, og tomme kontorlokaler er ikke kapital så lenge de ligger og råtner. Om det er mennesker eller produksjonsmidler som blir ødelagt er likegydlig. Det er den eneste reelle løsninga på den kapitalistiske krisa. For akkurat som motsetninga i vareproduksjonen bærer i seg kimen til krisa, er krisa selve løsningen på motsetningene. Først når nok kapital er ødelagt vil mulighetene for at profittraten skal øke igjen være tilstede, akkurat som ved starten av 2. verdenskrig.
En av John Maynard Keynes grunnteser er at det ligger i menneskets natur å spare, derfor gjelder det å få folk til å bruke penger. Med andre ord mente han at det var psykologien vår og ikke kapitalismen med dens iboende motsetninger som var problemet. Et resultat var derfor ønsket hans om at staten skulle sette i gang investeringsprogrammer for å få opp farta der markedet ikke klarte det. En av virkemidlene for dette er militær opprustning.
Styrking av arbeidsfolks velferd må selvsagt være ukrenkelig, men det kan aldri bli påskuddet om at det er løsninga på kapitalismens kriser. Der Keynes baserte sine teorier rundt troen på felles klasseinteresser, må vi ikke tro at arbeidsfolk tjener på å samarbeide med kapitalen. Kampen som føres videre, også i Norge, må baseres på det vi ser ute i Europa i dag – det faktum at disse to klassene har motstridende interesser hvor disse motsetningene er uløselige. I en tid hvor disse motsetningene fører til økonomisk krise, klimakrise, matkrise og det som verre er, er det tydelig at 20 år til med kapitalisme er en katastrofe – hundre år til er en umulighet.
Spre ordet, og si din mening!
8 svar til “Med Marx for vår framtid”
Legg igjen en kommentar
Det er enkelt å få ditt eget ikon når du sier din mening på Radikal front! Bare registrer deg med din e-postaddresse på Gravatar.
Hvorfor nevner du ikke teorien om de sykliske overproduksjonskrisene? Mener du at overproduksjonsteorien er feil, og at krisene utelukkende skal forklare ut fra profittratens tendens til å minke?
Hei, anbefaer deg å kikke på denne: http://radikalfront.com/kriseteorier/. Michael Roberts og Guglielmo Carchedi snakker nok bedre om dette enn det jeg ville gjort.
Til den linken vil jeg først og fremst innvende at overproduksjonsteorien ikke er lik underkonsumpsjon, slik du hevder i ingressen (og forøvrig flere steder i teksten). Ikke svarer noe av disse artiklene på hvorfor krisene skjer syklisk – og alltid har gjort det – eller at fasen før krisen er fasen med høykonjunktur. Marx kjente til de sykliske krisene – men han brukte aldri PTF for å forklare dem.
Jeg vil forresten også skyte inn at PTF ikke er en syklisk teori, men en teori som virker kontinuerlig (med unntaksvise motvirkende tendenser). Profittraten synker gradvis – ikke syklisk. PTF virker inn på de sykliske krisene og sørger for at de over tid blir kraftigere – men forklarer ikke det sykliske ved dem. – For her er det kapitalismens grunnleggende motsigelse: Motsigelsen mellom at produksjonen skjer samfunnsmessig mens tilegnelsen er privat som slår inn. Dette fører til syklisk overproduksjon som kun kan løses gjennom destruksjon av kapital. Løsningen på krisa er krisa sjøl, som Marx sa.
Jeg har respekt for Harald Minken, men kriseteoriene som han klarte å få gjennomslag for i AKP på -80-tallet er feilaktige. Kriseteoriene som du har framført her ligner veldig på denne PTF kriseteorien.
Det sykliske – som du terper på – har du vel enda ikke forklart, Ormåsen. Men det har å gjøre med et fenomen vi betegner ‘den faste kapitalens omslag’.
Oscar: Ja dette stemmer delvis – det er investeringer i nytt produksjonsutstyr (fast kapital) og etterspøreslen etter dette som skaper ny vekst og fører en ut av krisa. Men det er krisa som er hovedfasen i kapitalismens syklus – ikke oppgangen . God innføring i dette kan en lese i den gode gamle læreboka i politisk økonomi som blei utgitt i Sovjet på -50-tallet: http://www.tjen-folket.no/sentralt/view/10791
En kortversjon om kapitalismens syklus hvor sammenhengen med PTF også kort er behandla ligger her: http://tjen-folket.no/sentralt/view/10501
Beklager, men har for dårlig tid for øyeblikket. Veldig kort: Tendensen til at profittrata synker motvirkes som du vet av andre tendenser. Og resulterer i overproduksjonskriser. etc etc. Mer utfyllende svar kommer så fort som mulig!
PTF er ikke en kriseteori. Jeg ser fram til din forklaring på hvorfor de motvirkende tendensene slår inn syklisk med 8-12 års mellomrom.