Radikal Front

• Forside
• Bibliotek
• Arkiv
• Om oss
• Kontakt

• Facebook
• Twitter
• RSS

Kritikken av David Harvey

 

Ifølge Marx eksisterte det to sektorer i vareproduksjon:

1)      Konsumsektoren (varer som vanlige folk kjøper som brød, melk osv.)

2)      Kapitalsektoren (produksjon av maskiner, produksjonsmidler osv.)

Når kapitalsektoren produserer produksjonsmidler brukes de bestående produksjonsmidlene og innkjøpt arbeidskraft  (for enkelthetsskyld koster c1 5 kr, v1 5 kr, og merverdien som blir skapt er på 5 kr. – det gjelder begge sektorer):

C1  +  v1  +  s1  = 15
(5) + (5) + (5)

Produktet som er skapt i kapitalsektoren blir brukt som produksjonsmiddel i konsumersektoren. Altså er s1 = c2.

Med andre ord er produksjonen av varer i konsumersektoren:

c2   +  v2  + s2 =   25
(15) + (5) + (5)

Så her kommer problemet, ifølge David Harvey. Mens varen (og den tilhørende merverdien) som er blitt skapt i kapitalsektoren enkelt blir realisert (solgt) på markedet, ettersom den trengs for å produsere varer i konsumsektoren, skapes det et nytt problem for konsumsektoren. Hvem skal f.eks. kjøpe den nye genseren som er produsert? De 10 kr. i merverdi som er skapt må komme fra et sted for å ha råd til genseren. Teorien om hvordan dette er blitt løst er forskjellige:

Rosa Luxembourg mente at det måtte bli de ikke-kapitalistiske økonomiene i verden som måtte ende opp som den siste konsumenten i sirkelen. Det Michael Roberts  påpeker er at hun glemte en viktig gruppe som også er konsumenter i de kapitalistiske landene: nemlig kapitalistene selv. Også de må forbruke varer.

David Harvey mener derimot at dette ikke er nok. Så hvordan løser man problemet som Benjamin Kunkel ordla det:

“Dagens produkts fulle pengeverdi kan derfor bare realiseres (bli solgt)ved hjelp av penger mot vareverdier som ennå ikke er produsert. Merverdien skapt ved et punkt krever skapelsen av merverdi ved et annet punkt”.

David Harvey mener at dette løses ved hjelp av kreditt. Ved at man låner verdier som ennå ikke er skapt kan man få realisert varene som arbeiderklassen ikke har råd til å kjøpe.

Dette mener altså at Michael Roberts er feil. Han mener nemlig at årsaken til at kapitalistiske kriser bryter ut er profittratens tendens til å falle. Med andre ord har ikke krisa brutt ut på grunn av  overproduksjon/underkonsumpsjon. Disse er kun symptomer på PTF.

Han viser hvordan kapitalister må kjøpe produksjonsmidler som er dyrere enn selve profitten de får inn for å utvide produksjonen. Ettersom konkurransen mellom kapitalister utarter seg som en kamp om å innføre mest mulige moderne og effektiv produksjonsmidler for å være et hode foran, har de ikke tid til å spare opp disse midlene – mens de venter kan de tross alt bli forbigått i konkurransen og bli slått konkurs (det finnes flere eksempler på fabrikker som er lagt ned før de er ferdigbygde siden de har brukt for lang tid i konkurransen). Det sier seg selv at det vil ta for lang tid å spare opp alle midlene for å utvide bedriften.

Premisset er som følger: “ Jeg låner penger av deg nå som jeg trenger for å utvide eller modernisere vareproduksjonen og når varene er solgt sitter jeg med en så stor slump penger at jeg kan betale deg tilbake det jeg skylder, og samtidig sitte igjen med en fortjeneste”. Denne varefetisjismen hvor man nærmest overser arbeidskraftas skapende kraft (det er arbeidskrafta som skaper merverdi) fører til at det som blir kalt kapitalens organiske sammensetning (forholdet mellom konstant og variabel kapital) øker – det blir investert mer penger på produksjonsmidler enn på arbeiderne. Dette fører til at profittraten synker.

Så hva er egentlig greia med profittratens tendens til å synke?

Profittratens fallende tendens

 

Som jeg nevnte over konkurrerer kapitalister ved å bruke mer moderne produksjonsmidler i et forsøk på å være et hakk foran de andre i konkurransen. Ettersom det er den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som avgjør prisene på en vare vil de kapitalistene som ikke henger med i innovasjonen bli slått konkurs. De nye produksjonsmidlene fører til at produksjonseffektiviteten øker (den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida for å skape et produkt går ned).

Likevel lider kapitalistene av det Karl Marx kalte varefetisjismen (allerede nevnt over). I kampen om å skape mest profitt glemmer man det faktum at det er levende arbeid som skaper merverdi. En maskin alene skaper ingen verdi før en arbeider betjener den for å skape nye produkter. Dette gjør at mange skaffer nye produksjonsmidler som erstatter arbeiderne for å spare lønnsutgifter. Dette kan ta form av at man kjøper inn en maskin som bare trenger å bli betjent av en, istedenfor fire, arbeidere. Dette fører til at kapitalens organiske sammensetning (forholdet mellom konstant kapital og variabel kapital) øker. Eller som Marx skrev det i Bind 1 av Kapitalen (“Den allmenne loven for den kapitalistiske akkumulasjonen”):

“Mengden av produksjonsmidler arbeideren anvender, øker i takt med arbeidets produktivitet. Disse produksjonsmidlene spiller her en dobbel rolle. Økingen av en gruppe produksjonsmidler er en følge av, veksten i en annen gruppe er et vilkår for økende arbeidsproduktivitet. Med den manufakturmessige arbeidsdelingen f.eks., og med bruk av maskineri, blir det på samme tid bearbeidet mer råmateriale, det vil si at en større del råmaterialer og hjelpestoffer går inn i arbeidsprosessen. Det er en følge av at arbeidets produktivitet øker. På den annen side er mengden av anvendt maskineri, av arbeidsdyr, kunstgjødsel, drensrør osv. et vilkår for økende produktivitet. Det samme gjelder for mengden av de produksjonsmidler som er konsentrert i bygninger, kjempeovner, transportmidler osv. Men enten det er tale om vilkår eller følge, vil en økende mengde produksjonsmidler, sammenlignet med den anvendte arbeidskraft, være et uttrykk for arbeidets  økende produktivitet. Økingen av arbeidets produktivitet framtrer altså som en minsking av arbeidsmengden i forhold til den mengden produksjonsmidler denne arbeidsmengden setter i bevegelse, med andre ord som en størrelsesmessig reduksjon av den subjektive faktoren ”.

Siden den teknologiske konkurransen er selve dynamikken i kapitalismen, er det en lovmessighet ved systemet at den organiske komposisjonen av kapitalen øker, mens profittraten synker og dermed forårsake økonomiske kriser. Men husk! Det er snakk om en minsking av profittraten, ikke profittmassen. Den kan fortsatt øke til tross for at selve profittraten synker. Eller som Marx skriver i samme kapittel:

“Om den økende akkumulasjonen reduserer den variable kapitaldels relative størrelse, kan dens absolutte størrelse allikevel øke. La oss anta at en kapitalverdi før i tiden ble delt opp i 50% konstant og 50% variabel kapital, senere i 80% konstant og 20% variabel kapital. Hvis i mellomtiden den opprinnelige kapitalen på la oss si 6000 pund sterling har økt til 18000 pund sterling, har også dens variable bestanddel økt med 1/5. Den utgjorde før i tiden 3000, og utgjør i dag 3600 pund sterling”.

Motvirkende tendenser

Så hva gjør man får å løse problemet? Eller sagt på en annen måte; Hvordan hindrer man at profittraten synker?

Det er flere ting som kapitalister gjør for å motvirke profittratens fallende tendens:

1)      Utbyttinga av arbeiderne øker: Kapitalister kan presse arbeiderne som ikke har fått sparken til å jobbe hardere og raskere slik at det blir skapt mer profitt iløpet av arbeidsdagen for å ta igjen for de sparkede arbeiderne (les: økt utbytting etter nyliberalismens frammarsj i 80-åra).

2)      Ny teknologi reduserer andelsverdien av produksjonen, blant annet produserte produksjonsmidler. I den følgende produksjonperioden kan de billigere produksjonsmidlene føre til at den organiske sammensetninga faller og profittraten til å stige.

3)      En annen, men desto viktigere faktor, er å overføre produktiv kapital (kapital skapt i den produktive sektoren – det vil si sektoren hvor det blir skapt reelle varer og dermed merverdi) til uproduktive sektorer som finanssektoren hvor man kan realisere en høyere profittrate.

Både Michael Roberts (bloggen hans finner dere HER) og Guglielmo Carchedi har konkludert med at man kan måle profittraten. Grafen til Michael Roberts som viser dette har jeg bare funnet i boka hans, men Charchedi viser tendens som Marx påviste. Som dere ser på graf 1 er det tydelig at profittraten har sunket fra 40-tallet frem mot krisa i dag. Samtidig er det helt tydelig at den organiske sammensetninga av kapitalen har økt i samme takt.

Rett over nevnte jeg hvordan en av måtene å hindre minkinga av profittraten var å utbytte arbeiderne ekstra hardt. Graf 2 viser hvordan profittraten følger utbyttinga med skremmende presisjon. Marx følger med oss fra grava.

 

Manglende etterspørsel eller profittmangel?

Så hvem har rett? David Harvey eller Michael Roberts og Guglielmo Carchedi?

Forutsetningen som Harvey bygde sin teori på om at krisa brøt ut p.g.a. manglende etterspørsel etter konsumvarer (p.g.a. lønninger som går ned) møter flere utfordringer. Utfordringer som Charchedi kanskje oppsummerer bedre enn det jeg ville gjort:

“Del økonomien inn i avdeling 1 som produserer produksjonsmidlene og avdeling 2 som produserer varer for konsum (bemerkning: det samme som Roberts gjør i sin kritikk av Harvey). Anta en lønnsredusering over hele linja. Arbeiderklassens kjøpekraft synker og det kan ikke kjøpes konsumvarer hvor prisen er ekvivalenten til lønnskuttet. Det er to grensetilfeller:

1) Hvis alle konsumvarene blir solgt fordi varene som ikke kan bli kjøpt av arbeiderklassen blir kjøpt av kapitalistene, betyr lavere lønninger større profitt for kapitalistene i begge sektorer. Profittraten øker. Lavere lønninger kan med andre ord ikke være årsaken til krisa.

2) Hvis kapitalistene ikke kjøper noen av konsumvarene som er ment å bli kjøpt av arbeiderklassen(altså de usolgte varene) vil avdeling 1 profittere p.g.a. lavere lønninger og blir ikke påvirket av den mislykkede realiseringen ettersom den ikke produserer konsumvarer. Avdeling 2 tjener på de lavere lønningene til sine egne arbeidere det den taper på de mislykkede salgene til sine egne arbeidere. Profitten forblir uendret. Likevel, avdeling 2 lider av tap på grunn av dårligere kjøpekraft fra arbeiderne i avdeling 1. Tapet er ekvivalent til kapitalens høyere profitt på grunn av lavere lønninger i avdeling 1. Avdeling 1 tjener på det avdeling 2 taper. Profittratens teller endrer seg ikke. Imidlertidig, nevneren synker på grunn av de lave lønningene. Profittraten øker til og med i dette ekstreme tilfellet. Underkonsumpsjon senker ikke profittraten.

Dette må jo bety at lavere lønninger øker profitten, og dermed hindrer kapitalistiske kriser. Dette er selvsagt det den nyliberale medisinen har vært, men den ekstra profitten blir i hovedsak spart opp (altså ikke brukt i den produktive sektoren) eller investert i den uproduktive og spekulative sektoren (finans).

Løsninga på krisa

 

Og løsninga på krisa? Enkelt: ødeleggelse av kapital. La meg presisere:

Maskiner som ikke blir brukt er ikke kapital. Arbeidskraft som ikke blir utbytta er ikke kapital. Råmateriale som ikke blir brukt er ikke kapital. Hus og kontorer som ikke blir brukt, fabrikker som blir nedlagt, arbeidere som blir sagt opp, maskiner som blir kasta på søppeldynga og varer som råtner på varelagrene er ødelegging av kapital. Eller som allerede nevnte Carchedi skriver:

“Hvis kapital er produksjonens sosiale forhold, er dens ødeleggelse hindringa av denne relasjonen etter firmaenes konkurser slik at produksjonsmidlene, arbeidskraft og andre varer blir forhindret fra å fungere som kapital”.

Akkurat som den økonomiske ekspanderinga bærer kimen til krisa, er krisa også middelet som generer dens egen gjenvinning. Det betyr at etter krisa vil arbeidskraft igjen være tilgjengelig i store mengder, den spekulative bobla har sprukket, konstant kapital er tilgjengelig for nye investeringer og varene til konkurskapitalen blir kjøpt til lavere priser av overlevende kapital. Dette senker den gjennomsnittlige organiske sammensetninga i kapitalen. Med andre ord: vi bygger oss opp og fortsetter mot neste krise.

© Radikal Front 2012

Utviklet av August Skare