Radikal Front

• Forside
• Bibliotek
• Arkiv
• Om oss
• Kontakt

• Facebook
• Twitter
• RSS

Jeg ble først spurt om å holde ei innledning om Libya, men ble noen uker tidligere gjort obs på at det ble endret til imperialismen. Det passer meg fint. For alle har et inntrykk av imperialismen, og svært sjeldent er det et positivt et. Noen tenker på Irak, noen tenker på Afrika. Alle vet at imperialismen er jævla kjip. Derfor er det ikke et mål for meg i dag å fortelle hva imperialismen har ført til i direkte konsekvens. Man trenger ikke å gjøre annet enn å åpne ei avis for å vite at det er ufattelige menneskelige lidelser i Fallujah i Irak, at kvinner aldri har hatt det verre enn nå i Afghanistan, eller at den libyiske byen Sirtè ble jevna med jorda av NATOs bombefly (inkludert byens sykehus og skoler) for å “beskytte sivile”. Målet mitt i dag er å prøve å gi en forståelse av hvorfor og hvordan imperialismen kunne utvikle seg til det vi ser i dag. Med andre ord vise hvordan imperialismen er en uunngåelig del av kapitalismen som system. Så dette blir i større grad enn dere kanskje forventet ei innledning om politisk økonomi. Med innskudd av historie så klart. Så håper jeg at dette blir skikkelig utfordrende for dere. Det har aldri vært et mål å fortelle dere det dere kan fra før av, men heller la dere sitte igjen med spørsmål som dere ikke visste at dere hadde. På den måten håper jeg dere blir oppmuntra til å sette i gang å lese klassikerne og skolere dere selv. Noe som gjør at dere skjønner bittelitt mer enn før. Dere kan ikke gjøre dere helt avhengige av sentralstyret eller lokallaget. SST og lokallagets rolle er bare å gi dere et spark i ræva. Dere må selv studere marxismen for å få en gjennomgående forståelse av den. Bøkene finner dere på kontoret og artiklene finner dere på nett. For om man vil forstå krigen i Afghanistan, Irak og Libya hjelper nyhetsartiklene som blir kastet mot dere svært lite. Vil du forstå må du tvert imot slå av tv’en, slå av radioen, legge vekk avisene og sette av noen timer til å lese politisk økonomi. Etter det kan du dukke opp i nyhetsflommen igjen, bedre rusta til å orientere deg i informasjon og desinformasjon som velter over deg.

Så la oss begynne:

Ei (kort) innføring om kapitalismen

Ordet “imperialisme” blir brukt i mange ulike betydninger. Det har sin opprinnelse i det latinske ordet “imperium” som betyr stat, rike, velde eller makt. I vid betydning kan altså “imperialisme” brukes om alle stater som forsøker å erobre eller dominere andre stater eller folk. Også kommunister kan i en del sammenhenger trenge et imperialismebegrep som er så vidt at det omfatter mange historiske epoker og mange ulike former for imperialisme. Men som sagt,  det vi skal gjøre i dag er å forklare sammenhengen mellom utviklingslovene til det kapitalistiske økonomiske systemet og imperialismen.

For å forstå hvordan imperialismen kunne oppstå må vi se på hvordan kapitalismen oppnådde sitt fundament i Europa. Vi skal dra til Latin-Amerika og til en by som heter Potosi i Bolivia. For da Colombus oppdaget Amerika tok det kort tid før Spania kolonialiserte Sør-Amerika i tillegg til øystatene i Mellom-Amerika. Bolivia var selvsagt ikke noe unntak. I 4000-5000 meters høyde fant spanjolene vanvittige sølvforekomster i fjellene. Det sier seg selv at med datidens teknologi var det svært vanskelig å utvinne sølvet og indianerne ble tvunget til å gjøre arbeidet for dem. Man regner med at mellom 6-8 millioner av Potosis befolkning ble drept som følge av sølvutvinninga. Likevel lærer vi ingenting om dette på skolen.

Disse vanvittige overskuddslagrene av rikdom som ble ført til Europa la grunnlaget for bankvesenet. Med andre ord grunnlaget for kapitalismen i Europa. Kapitalismen i Europa ble muliggjort med blodet til de undertrykte som smøremiddel. Akkurat dette skal jeg ikke gå så mye lengre inn på akkurat her, en Marx skriver om dette i 1. bok av Kapitalen som dere finner på Rødtkontoret i kapittelet om den opprinnelige akkumulasjon.

Så, vi har med andre ord kommet oss til kapitalismen. På grunn av at kapitalen er selve livsnerven i kapitalismen må man ha en forståelse av vareproduksjonen for å ha en forståelse av kapitalismen.

Karl Marx skrev om varenes bruks- og bytteverdi. En vare som man har stor bruk for har høy bruksverdi (den er av stor praktisk nytte) som for eksempel hammeren for snekkeren. En vare kan også ha en bytteverdi som er det man får for varen i en handel. Det vil si at en vare kan ha bytteverdi på ca. 10 kr. som for eksempel en tyggispakke. For en kapitalist har det ingenting å si hvilken bruksverdi varen har. For hans del kan han like godt produsere nervegass istedenfor biler. Poenget er at han må sitte igjen med en større andel penger enn det han gjorde før varen ble skapt. Så la oss ta dette fra starten. La oss forutsette at vår kapitalist Larsen har samlet opp så mye penger at han har råd til å kjøpe produksjonsmidler som leie av fabrikklokaler, kjøp av maskiner og råmateriale som må bearbeides. For at disse råvarene skal bli formet til nye varer som skal bli solgt på et marked må det kjøpes inn arbeidskraft (arbeidere) som gjør arbeidet. Iløpet av denne arbeidsprosessen blir verdiene av maskinene, råvarene osv. overført til det ferdige produktet, men noe skjer. Etter at varen er blitt produsert har den en større verdi enn det som er blitt overført: Det er blitt skapt merverdi. Iløpet av arbeidsdagen har arbeiderne jobbet deler av arbeidsdagen gratis for kapitalisten og skapt en merverdi som gjør at når varen er solgt sitter kapitalisten igjen med mer penger enn før produksjonen begynte. Dette er marxistisk økonomi for dummies – en mer omfattende forklaring av vareproduksjonen finner dere i Kapitalen bind 1 som anbefales. Den er ikke så vanskelig som så mange skal ha det til uten at det betyr at det ikke trengs å bruke litt tid på den. Man skal ikke undervurdere forståelsen av vareproduksjonen ettersom det først og fremst er her motsetningene mellom arbeid og kapital kommer frem med samfunnsmessige konsekvenser. Et eksempel på hvor galt det kan gå om man ikke kan noe om vareproduksjonen er SV-analysen av at om man bare ordner litt opp i finanssektoren så vil vi også kunne hindre kapitalistiske kriser. Dette er selvsagt tull!

I et kapitalistisk samfunn finnes det selvsagt flere kapitalister som produserer varer, og som konkurrerer med hverandre om profitten. Denne kampen mellom kapitalistene utarter seg som en kamp om å innføre de mest moderne og effektive produksjonsmidler for å være et hode foran de andre i kampen om størst profitt. Ettersom det er den gjennomsnittlige samfunnsmessige produksjonstida som avgjør prisene på varen vil de mest effektive kapitalistene få størst profitt, mens de som ikke klarer å fornye seg og holder fast ved de gamle produksjonsmetodene vil gå med tap og til slutt gå konkurs. På denne måten fører konkurransen i en bransje til at irrasjonelle og små enheter forsvinner. Denne konkurransen er frikonkurransekapitalismen som Marx beskrev. Likevel endret den seg etter hans død og det er her vi kommer til Lenin:

Det at kapitalismen utviklet seg betyr selvsagt ikke at Marx ikke er verdifull lengre og at han ikke trengs å lese. Vareproduksjonen er fortsatt den samme, profittraten synker og utbyttinga er fortsatt den samme, om ikke verre. Krisa vi har i dag viser oss jo akkurat dette. Likevel var det endringer i kapitalismen som førte til imperialismen i dag. Nemlig monopoliseringa av kapital. Det er akkurat derfor mange marxister kaller imperialismen i dag for monopolkapitalisme – eller som Lenin “Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium”.

Imperialismen

Det Lenin i boka “Imperialismen” påpekte (ei bok som kan være litt tung for nye medlemmer, men som anbefales på det sterkeste) var at konkurransen på denne måten fører til at irrasjonelle og små enheter i en bransje forsvinner, mens det blir stadig færre sjølstendige kapitaler i bransjen. Sluttpunktet på denne utviklinga er at bransjen blir monopolisert. Med andre ord fører konkurransen i kapitalismen til det motsatte av et fritt marked, nemlig monopol (sentralisering av kapital).

Og dette kan selvsagt virke litt forvirrende for mange. Hvorfor skulle sentralisering av kapital eller monopolisering føre til imperialisme? Dette må selvsagt forklares litt nærmere.

Monopoliseringa fører selvsagt ikke til at konkurransen blir oppheva, den blir derimot hardere enn før: Det at man i den kapitalisitske vareproduksjonen alltid må utvide produksjonen  gjør at monopoler som står sterkt i ulikebransjer prøver å trenge inn på hverandres områder. Dette gjør at monopoler som prøver å få dominans på verdensmarkedet blir bakket opp av statsapparet (ikke usannsynlig med påskuddet om å redde arbeidsplassene i sitt land). Dette kan føre til konflikt mellom land som konurrerer om samme marked, men dette kommer vi selvsagt tilbake til senere. Men først og fremst er årsaken til at konkurransen fortsetter, ettersom konkurransen mellom kapitalister utarter seg som en kamp om produksjonsmidler, er frykten for en konkurrent med bedre produksjonsmetoder enn seg selv alltid til stede. Vi kan med andre ord slå fast at konkurransen IKKE forsvinner.

En annen faktor som gjorde at monopoliseringa gikk raskere var normaliseringa av aksjeselskap istedenfor personlig eide fabrikker. Aksjeselskapene samler kapital fra mange små kilder til en stor kapital. Dette øker mulighetene for å danne store kapitaler som utkonkurrerer de små (som jeg nevnte tidligere fører denne utkonkurreringa til monopolisering). De dominerende eierne kan ha dominerende kontroll over et aksjeselskap selv om de selv bare har en bitteliten andel, dersom de andre aksjene er spredd. Hvis f.eks. de dominerende eierne bare eier 40 pst. av aksjene, mens resten av aksjonærene bare eier 1 pst. hver vil de ha full kontroll.  Denne utviklinga gjør at store selskaper får kontroll over andre selskaper – datterselskaper – som gjør at de kontrollerer større og større mengder kapital (tenk på hvor mange selskaper og produkter som er lagt under Coca-Colakonsernet).

Utviklinga av bankvesenet fungerer på samme måte. De som kan få store lån kontrollerer en mye større kapital enn det de eier sjøl. De pengekapitalistene som kjøper opp aksjer i et selskap eller gir lån gjennom banker har ingen kontroll over den daglige produksjonen. De har ingenting de skulle ha sagt, det er det de gammeldagse personlige eierne/de ansatte direktørene som har. Det er akkurat dette som kalles finanskapital – de menneskene som har kontroll over selskaper gjennom aksjeposter og  banklån, og bruker denne kontrollen på å skaffe seg kontroll over industrien.

La oss oppsummere:
- En industrikapitalist låner penger av banken eller får innskudd av aksjonærer som kjøper aksjer i bedriften.
- På denne måten vil banken eller de aksjonærene som har dominerende aksjeposter i selskapet også kontroll over selve industrien.
- Finanskapitalen er skapt.
- Med andre ord er ikke finanskapitalen en hvilken som helst kapital, men sammensmeltinga av bankkapital og industrikapital.
- Ved hjelp av aksjeselskapene og kreditt blir både bank og industri kontrollert av de samme finansfyrstene.  Makta blir med andre ord samla på svært få hender.

Denne utviklinga av monpoliseringa og dannelsen av finanskapitalister gjør at ikke bare eksporten av varer, men selve eksporten av kapital blir umåtelig viktig. På grunn av den ujevne utviklinga i kapitalismen så Lenin at de mest fremskredne landa satt igjen med et overskudd av kapital. Istedenfor å bruke den på vanlige folks velferd ble den eksport og investert til utlandet. Se bare på oljefondet.

Vareeksporten har eksistert like lenge som kapitalismen. Dette fører ikke nødvendigvis til en imperialistisk utbytting av den som kjøper varen i utlandet. Det gjør derimot kapitaleksporten. Kapitaleksport er det å plassere penger i utlandet. Det kan handle om å gi lån til en utenlandsk stat eller bedrift (På denne måten blir de utbytta ved at de må betale renter av lånet), eller det kan være oppkjøp av utenlandske fabrikker, gruver, landområder, eiendommer eller selskaper (hvis dette er vellykket fungerer utbyttinga i form av uthenting av profitt). Med andre ord kan vi si at viktigere enn å selge Freia melkesjokolade i Libya er det å putte penger inn i/investere i oljeselskapene der.

Store deler av profitten går til finanskapitalistene som har lånt penger eller investert i disse bedriftene. Finanskapitalistene kan til og med sitte i et helt annet land, og de kan tjene vanvittig med penger ettersom de har monopol på råvarekildene eller kan bestemme råvareprisene, er istand til å plyndre kolonier og avhengige områder, dominere verdens finansvesen, pengesystem osv. De kan legge mange hindre i vegen for de nye økonomisk sterke, men politisk og militært svakere maktene.

Det er denne motsigelsen mellom oppadstigende makter og imperialistmakter (la oss se for oss denne motsigelsen mellom USA og India) som må oppstå hele tida. De oppadstigende imperialistmaktene vil ønske å bygge opp politisk og militær makt, for å prøve å trenge inn på de etablertes områder og overta deres priviligier. Det er ut av disse konfliktene at Lenin skrev at det alltid ville oppstå imperialistiske kriger.

Med Irak som eksempel

Mange fremstiller invasjonen av Irak som en aksjon hvor målet var å avsette Saddam Hussein. Men hvorfor? Hvertfall ikke p.g.a. masseødeleggelsesvåpnene som alle visste ikke eksisterte.

Etter den første gulf-krigen da Irak invaderte Kuwait ble det innført sanksjoner fra FN. Dette førte blant annet til at man ikke kunne investere i landet for å knekke diktaturet til Saddam Hussein. Dette førte til at over 500.000 mennesker døde av sykdommer og skader som kunne blitt forhindret. Under denne sanksjonen inngikk Russland, Kina, Tyskland og Italia oljekontrakter med Irak, men på grunn av sanksjonene var det umulig for dem å sette i gang med oljeutvinninga. Dette var en av mange årsaker til at disse landene presset på i FN for å droppe noen av sanksjonene, spesielt de som rammet oljesektoren. USA, naturlig nok, hadde ikke fått en eneste oljekontrakt. Hvis Saddam Hussein sitt styre ble styrtet, det ble innsatt en nytt styre og grunnloven hadde blitt skrevet om ville dette betydd at de allerede inngåtte oljekontraktene ville blitt annullert og det ville bli en ny anbudskrig om oljekontraktene (et anbud som Statoil var med i, men dette er en digresjon). Det var akkurat derfor en russisk diplomat uttrykte stor bekymring for at sitt lands interesser skulle bli overkjørt av USA. Som jeg nevnte over: motsigelsen mellom imperialistmakter og oppadstigende makter fører til krig. Lenin følger med oss fra grava.

Det var den lette delen. Så, som vi ser i dag blir det skapt store problemer for et land om den nasjonale gjelda blir for stor. Kreditorer og banker begynner å bekymre seg for om landet evner å betale tilbake det de skylde, trekker investeringene sine, nekter å gi nye lån og vi havner i ei betalingskrise (det vi ser utvikler seg i Europa). Da må det tas opp vanvittig lån fra IMF, Verdensbanken og alskens dritt. USA har unngått alle konsekvensene av å opparbeide seg ei latterlig høy gjeld (selv om vi i dag ser at demningen begynner å briste), og her kommer viktigheten av dollarens suverenitet på verdensmarkedet inn. Siden USA er den ledende makta i verden blir verdenshandelen gjennomført med dollaren som betalingsmiddel mellom forskjellige land. Det betyr at når USA trenger mer penger utsteder det bare statsobligasjoner (egentlig bare et vanskelig ord for å ta opp lån som møter oss overalt) som mer enn villig blir kjøpt opp av andre. Det er med disse inntektene USA kan importere mye mer enn de eksporterer (det vil si at de ikke må ta opp lån fra IMF til tross for et vanvittig handelsunderskudd). USA var, og er fortsatt, totalt avhengig av at dollaren brukes som valuta i finanstransaksjonene. Så hva har dollaren med olja å gjøre?

Årsaken til at oljehandelen blir gjennomført med dollar, historisk sett, er at oljeeksportører som Venezuela, Iran og Saudi-Arabia ikke hadde noe annet valutaalternativ. Med olja knytta til dollaren, og ikke euroen som vi kommer innpå senere, syntes dollarens posisjon å være sterk. Men dollarens stabilitet avhenger også av den økonomiske politikken som blir ført i Midtøsten og de andre oljeproduserende landa. Derfor var invasjonen av Irak et klart signal om å bekrefte kontrollen over andre lands politikk.

1. januar 1999 ble euroen innført, og plutselig dukket en konkurrent til dollaren opp. Og euroen ble attraktiv av tre grunner:

- EU var på den tida en nesten like stor imperialistisk aktør med en nesten like stor økonomi som USA og dermed et sikkert sted å investere i.
- Samtidig ville aktørene som hadde plassert nesten alle investeringer i dollar spre disse og senke risikoen hvis verdien av dollar skulle synke
- Flere land i “ondskapens akse” truet med å gå over til å handle med euro.

Dette kan virke merkelig i dag når hele euro-samarbeidet ser ut til å kollapse, men alt dette ville truet USAs økonomi på den tida (husk at den kapitalistiske krisa brøt ut 5 år etter invasjonen av Irak).

Under Baath-partiet til Saddam Husseins styring var så godt som alt nasjonalisert. Det førte til at Hussein-familien tilegnet seg vanvittig rikdom fra statskassa, men det irakiske folket hadde i det minste flere goder enn det de har i dag. Etter den vanvittige bombinga av Irak og avsettelen av Saddam Hussein ble det gjennomført en helt vanvittig privatisering hvor så godt som alt i Irak ble privatisert over natta (les mer om det i Naomi Kleins bok ‘Sjokkdoktrinen’). Dette gjorde at USA på ny kunne finne nye områder å plassere kapitalen sin inn i.

© Radikal Front 2012

Utviklet av August Skare