Bare for dette burde en søknad om en offentlig og organisert opptreden fra disse organisasjonene blitt omfattet av rasismeparagrafen. Den er ment å sette ei grense ved diskriminerende ytringer i det offentlige som fremmer hat overfor noen på grunn av blant annet religion.

Det er lett å bli vant til navn som fins i det offentlige rom, på den måten at man glemmer hva de egentlig betyr. Det er for eksempel få som stusser over ordet “fremskritt” i Fremskrittspartiet, til tross for at de på svært mange områder vil ta samfunnet tilbake til tilstandene på 20- og 30-tallet. Det samme gjelder Sian og NDL. Bare navnene burde være nok til å, med loven i hånd, kunne nekte dem tillatelse til offentlige opptredener. Men det skjer ikke. Derfor må vi stoppe dem sjøl, og det er nettopp det vi har gjort. Vi behøvde ikke en gang å møte opp. Den fantastiske mot-mobiliseringa var nok til å få demonstrasjonen stoppet, i følge argumentasjonen både fra rasistene sjøl og fra politiet.

Dette gir oss enda bedre tid til å mobilisere til en enda større mot-markering den 23. juni. Da skal islamofobene prøve seg på nytt, og vi skal være så mange at de drukner hvis vi spytter på dem.

Jeg er kommunist fordi jeg mener verden trenger et nytt system som ikke undertrykker mennesker på grunn av hudfarge, seksualitet, nasjonalitet, fødested eller kjønn.
Jeg er kommunist fordi jeg er lei av en verden der Rimi-Hagen kan leve i ekstrem rikdom mens over 25 000 mennesker dør av sult hver eneste dag.
Jeg er kommunist fordi jeg tror på en bedre verden der lommeboka eller foreldrene dine sin inntekt ikke skal bestemme hvilken skole du kan gå på eller hvilken jobb du kan få.

Jeg er kommunist fordi verden trenger en forandring. Nå.

TIPS? SEND DEM TIL: kontakt[at]radikalfront.com

Noe av det første som ble sagt til meg på møtet med sjefen min før jeg skulle begynne i den nye jobben min var: «Det kan kanskje virke som om det er jeg som betaler lønna di, men i hovedsak er det kundene som gjør det så du må selge så mye du kan. Pengene avhenger av det!». Det første som slår meg er at dette ikke stemmer. For som arbeider selger jeg det eneste jeg har; nemlig arbeidskrafta mi. I mitt tilfelle blir den solgt til avtalt timepris av arbeidskjøperen min (eller «arbeidsgiveren» noen synes er et mer nøytralt begrep»). Det som derimot avhenger av hvor mye jeg selger er profitten til kapitalisten. Uansett om jeg selger mye eller lite klær så må han betale for den arbeidskrafta som jeg har solgt (i gjennomsnitt 6 timer pr. dag), men profitten vil synke og stige i forhold til pengene som havner i kassa. Jeg kommer desverre ikke til å merke noen forskjell om jeg selger for 1 kr. den ene dagen eller for 20.000 kr. den andre.

Det som er interessant er diskusjoner jeg har hatt om marxismens relevanse i Norge anno 2012 på grunn av at en særdeles høy prosent av Norges befolkning jobber i serviceyrker og ikke i industrien. Skapes det liksom noen verdi når jeg selger et klesplagg som f.eks. en genser? Jeg skal ikke nå gå noe særlig nøye inn på hvordan det skapes merverdi – vi tar den raske forklaringen som er at når arbeideren skaper et produkt som skal realiseres (selges) på et marked så blir verdien av arbeidsmidlene (hvis vi nå bruker genser som eksempel: verdien fra sytrådene, bomullen og verdien som blir overført direkte fra maskinene) overført til produktet. Likevel skjer det noe under arbeidsprosessen som gjør at genseren har mer verdi enn det det skulle ha hatt: det er blitt skapt merverdi under arbeidet. Dette skjer først og fremst fordi arbeideren bruker deler av arbeidsdagen sin til å arbeide gratis for kapitalisten. Når genseren er skapt så selger industrikapitalisten genseren til handelskapitalisten som er det siste leddet før genseren har nådd kunden. Som vi ser over så skapes det verdi når arbeiderne skaper et produkt (i industrien) – noe som ikke blir gjort når vi selger gensere i butikken, men hvordan tjener da handelskapitalisten penger? Det er en umulighet å skru opp prisene slik at han selger varene over verdien (selvsagt er dette mulig i et eneste handelsledd, men samfunnsmessig sett er dette absurd. Det ville betydd at alle svindler alle under kapitalismen noe som ikke er en holdbar analyse), så noe skjer.

Jeg velger her å framstille alt gjennom en form for regnefortelling slik at alt skal bli så enkelt som mulig. Jeg bruker industrikapitalisten Hansen som eier en klesfabrikk, og handelskapitalisten Thorsen som kjøper genserne til Hansen. Når Hansen skal lage klær må han bruke pengene sine på maskiner og råstoffer til genserne som skal bli produsert. Hvis dere ser på grafen under betaler Hansen (under produksjonen av en genser) 25. kr for slitasje av maskiner og råstoffer (som f.eks. bomull eller vanlig ull). Samtidig velger han å betale arbeiderne sine 10 kr. pr. dag (vi velger en ekstra sleip kapitalist som har flyttet virksomheten sin til utlandet – men egentlig mest for å gjøre alt veldig enkelt). I løpet av dagen ser vi at verdien på 35 kr. er overført til genseren, men i løpet av arbeidsprosessen har arbeideren skapt en ekstra verdi på 30 kr. Genseren har altså nå en verdi på 65 kr. Når Hansen vil selge genseren til handelskapitalisten Thorsen må han likevel selge genseren til under sin verdi. Hvis ikke ville han ikke få solgt den (alle kapitalister er ute etter å komme ut med profitt og Thorsen ser at hvis han kjøper genseren til 65 kr. så vil han gå i null som ikke er av noen interesse). Som dere igjen ser i grafen selger Hansen genseren for 50 kr. Han taper 15 kr. av merverdien, men sitter fortsatt igjen med en merverdi på 15 kr. Når da Thorsen selger genseren til sin egentlige verdi på 65 kr, prisen kundene må betale, stammer altså Thorsen sin profitt fra Hansens klesfabrikk. De 15 kr. imellom (som ofte av borgerlige økonomer blir kalt avanse), er den delen av merverdien som Thorsen betaler sine ansatte med, og som han sjøl tar ut i profitt.

Men hvis lønna mi blir betalt med merverdien fra fabrikkene betyr det at jeg er med å utbytte fabrikkarbeiderne? Selvfølgelig gjør det ikke det. Jeg eier ingen produksjonsmidler slik den fiktive handelskapitalisten Thorsen gjør. I tillegg har jeg en lav lønn (som en av medarbeiderne mine sa: «Jeg har aldri møtt en butikkarbeider som tjener noe særlig godt»), og har hele tiden press på meg fra sjefen (som ikke er Thorsen, men som jeg velger å holde anonym) om å selge mer. Som du leste helt i starten får han en større profitt jo mer jeg klarer å selge.

I dag er det arbeidernes internasjonale kampdag, 1. mai. Dette er dagen hvor vi feirer arbeiderbevegelsens tidligere seire, samtidig som vi slåss for det som ennå ikke er vunnet. Vi vil vise at vi fortsatt står på krava. Dette er dagen hvor de røde flaggene preger bybildet, og internasjonalen høres overalt.

1. mai handler ikke bare om Palestina, Vest-Sahara, Syria, Baskerland og alle andre som gjør opprør mot okkupasjon, diktatur og undertrykkelse. Det handler heller ikke bare om å vise avsky mot kapitalens voldtekt av den europeiske arbeiderklassen. Det handler nemlig også om Norge. Om å vise at kampen fortsatt ikke er vunnet! Tvert imot: Høyresida med Arbeiderpartiet på laget er på offensiven, både i innvandringsdebatten, og i forhold til arbeidslivsspørsmål. For alt som er oppnådd av reformer har kapitalen prøvd å reversere. Hver lille seier for arbeidsfolk blir møtt med motangrep. I dagens verden burde det anses som en nødvendig form for realisme å stille spørsmålstegn ved reformismen som strategi.

Og i dag skal vi alle være stolte, og feire den kampen vi fører hver dag for en bedre verden – det klasseløse samfunn.

Til slutt vil vi gratulere Blitz med 30-årsdagen, og vi håper at det blir over 30 til. Blitz trengs mot rasisme, fascisme og politivold, og for mangfold og en rikere verden.

Onsdag 25. april begynte vi å finne klistremerke på klistremerke i Tromsø sentrum, da vi så begynte og undersøke fikk vi høre om løpeseddelaksjonen på Stakkevollan. Vi forsøker nå å kartlegge omfanget av den rasistiske organiseringa. Vi oppfordrer alle som kommer over rasistiske klistremerker eller plakater til å rive de ned. Hvis noen har informasjon om den rasistiske aktiviteten i Tromsø oppfordrer vi til å ta kontakt med Radikal Front på kontakt@radikalfront.com

Radikal front kommenterer:

FMI delte ut 200 løpesedler med titler som «Norge er vårt!» og «Vi advarte!». Vi har ingen intensjon om å spre FMIs rasistiske propaganda, og kommer derfor ikke til å publisere dem her. Organisasjonen ble stiftet i Haugesund 1987 med rasisten Arne Myrdals om dens leder og talsmann. Sammen med Tom Krømcke planla Myrdal i 1988 å henrette beboerne på asylmottaket på Tromøy. Terroristaksjonen ble avverget etter at politiet stormet Arne Myrdals bolig. I dag er FMI svært liten og marginalisert, men fortsatt i dag spres løpeselder med sitt hatbudskap i hele Norge. Til tross for dette har FMIs tidligere leder bevist at det bare trengs en FMI’er for å kunne lemleste og drepe uskyldige.

Nasjonalist er et nazistisk nettsted hvor det ikke bare er muslimene – som er FMI, NDL og SIANs fiender -, men også jødene. Flere på nasjonalist.net er knyttet til black metal-miljøet i Norge. Mannen bak klistremerkene er med all sannsynlighet en som kaller seg Gautskagg på det nynazistiske forumet Nordisk. Gautskaggs egentlige navn er Vidar Vaage som tidligere var medlem av Kystpartiet. Han ble derimot senere, da Dagbladet avslørte hans nazistiske holdninger, kastet ut av partiet. Tips vi har fått inn sier at han også er medlem av Nordfront. En annen som er aktiv skribent hos nasjonalist.net er Stein Akslen, som også er/har vært aktivt medlem av NDL under Lena Andreassen sin ledelse.

Oppdatering 21:08:

Alf Tore Aronsen

Etter flere tips har vi fått to navn på blokka som er medlem av FMI i Tromsø:

- Alf Tore Aronsen
- Agnar Andersen

For de som ikke kjenner disse kan Radikal Front fortelle:

Alf Tore Aronsen kom i medias søkelys etter 22. juli hvor han skrev på bloggen sin (som vi velger å ikke linke til ettersom vi ikke har noen intensjoner om å spre fascistisk propaganda) at han tok avstand fra massakren, men hadde forståelse for massakrene og at det neppe hadde skjedd hvis man hadde klart å få en Frp-regjering i 2009. Vi siterer avisa Tromsø:

«Breiviks kritikk av den hodeløse masseinnvandringen og islams tilstedeværelse i Norge, var og er helt på sin plass».

Agnar Andersen har derimot ikke – som vi vet – fått mye spalteplass i avisene. Det vi vet til nå er at han skriver fast for FMI sine nettsider.

Ettersom FMI sliter med medlemstallene (de fleste i Norge har tross alt en evne til å bruke fornuften) er disse to med aller største sannsynlighet involvert i utdelinga av gugga i Tromsø.

Oppdatering lørdag:

Som vi skrev tidligere er det all grunn til å tro at de som spredde propagandaen for nasjonalist.net hadde en tilhørighet i black metal-miljøet i Tromsø. Etter en rask gjennomsøking ledet sporene oss (surprise, surprise) til… Norwegian Defence League. Nærmere bestemt Tromsø-gruppa til Norwegian Defence League på facebook. Der har det blitt lagt til mennesker som «deler samme politiske syn» (trykk på bildet til høyre for å forstørre). Blant annet en som her (under) viser den typiske nazistiske hilsen, og et bilde av Donald med Mein Kampf hvor han bl.a. skriver at den Mein kampf som vi kjenner ikke er den «egentlige» boka (takket være de allierte styrkene). Det er likevel lite som tyder på at disse personene er noe organisert utover å være sofakrigere for NDL.

 Oppdatering onsdag: De involverte rett over har forklart at mye har bunnet i en misforståelse, og at de nå har meldt seg ut av Norwegian Defence League (vi kan bekrefte dette). På grunn av utmeldelsen har vi anonymisert navnene.

Vet du mer om denne saken? Ta kontakt med oss på kontakt@radikalfront.com

1) Ronny Alte har trukket seg som leder av Norwegian Defence League.

2) Panikk har brutt ut internt i leiren, mismotet har festet seg og folk begynner å skjønne at Norwegian Defence League som prosjekt er dødfødt.

3) Resten av ledelsen i NDL har tatt kontakt med den egentlige ledelsen for NDL, folka i EDL, (NDL er tross alt bare en satelittorganisasjon for å spre EDL si gugge rundt omkring i Norge).

Vi venter i spenning. Under har vi lagt ut fine screenshots som viser panikken bryte ut (trykk på for å forstørre). Vi beklager for at den ikke var særlig fin, men det er vanskeligere enn man tror når man holder på å le seg ihjel. Kos deg!

Vet du mer om denne saken? Ta kontakt med på kontakt[at]radikalfront.com. Oppdateringene kommer nedover under screenshotene.

Oppdatering 17:24: Resten av ledelsen i NDL har nå slettet posten til Ronny Alte i frykt for at panikk skal bryte ut. Eller som et medlem sa det: «Uten Ronny går NDL til helvete».

Oppdatering fredag 01:25: Mye har skjedd. Nesten så vi ikke henger med. Det virker som om Norwegian Defence League har blitt hacket iløpet av kvelden og alt er fullstendig kaos. Flere hundre medlemmer har forlatt gruppa i frykt for å bli kompromittert, mens andre står ved sin post. Mange tror at vi i Radikal Front står bak, og uansett hvor mye vi skulle ønske at vi hadde ferdighetene og kløkten til å gjøre noe slikt så må vi desverre si at det er noen andre som skal ha æren for dette (Trykk på screenshot til høyre for å forstørre). Vi fryder oss likevel.

I mellomtiden har Dagbladet snappet opp saken hvor Ronny Alte sier at årsaken til at han ikke går ned med skipet er at resten av ledelsen ikke lar ham ta avstand fra Breivik.

I tillegg har Norwegian Defence League nå laget en ny «trygg» gruppe hvor de trofaste medlemmene kan bli med. Dette ser ut til å være begynnelsen på slutten for Norwegian Defence League. Fra å være en gruppe på 1600 mennesker, har de nå etter avsløringene og hackingen blitt redusert til rundt 90 stykker.

Oppdatering 12:15: Kranglinga går for fullt i den nye NDL-gruppa med beskyldninger om nazisme, rasisme og det som verre er. Det virker ikke som om den nye gruppa er særlig levedyktig.

Oppdatering mandag 14:50:

Medlemmene av Norwegian Defence League har skjønt at den gamle facebook-gruppa er dau, og har meldt seg inn i en ny. Dere finner facebook-gruppa HER hvor det forøvrig er offentlig hvem som er medlem. Det har forøvrig ikke gått upåaktet hen at vi har offentliggjort de 50 første medlemmene i gruppa deres, og vi har allerede rukket å få en trussel om anmeldelse:

«Hei.

Eg ser at du har lagt ut mitt navn (xxxxx xxxxx) på din nettside.

Dette vil eg at du skal fjerne øyeblikkelig eller så vil det ende med anmeldelse.

Hvis du har fulgt med i timen så er dette eit brudd på personopplysningsloven § 8

Hvis eg ser navnet mitt i morgen på samme tid så blir dette anmeldt.

xxxxx xxxxx

Som det allerede er skrevet rett ovenfor er det mulig for samtlige (medlem av facebook eller ikke) å se hvem som er medlem av gruppa, og vi har ikke gjort noe annet enn å kopiere allerede offentlig informasjon inn i dette innlegget. Vi viser til Namsdalsavisa som skrev: «Mauseth ønsker ikke å stå fram med navn og bilde. NA velger like­vel å bruke navn, siden Mauseth opererer åpent blant flere som administrerer Namsos-avdelingas side på Facebook».

Forøvrig kan det være verdt å nevne at NDL har fått nye nettsider hvor det har blitt annonsert ny offentlig talsperson – Leo Baardsen. Eller Rune Hauge som han egentlig heter. Det er vel ingen overraskelse over at heller ikke han er noe særlig trivelig.

Oppdatering onsdag 08:32:

Vi har nå fjernet navnene over. To korte kommentarer til det:

1) Det har vist seg å være helt, juridisk sett, lovlig.

2) Det har derimot vært problematisk at flere har blitt meldt inn i NDL mot sin vilje, og uten at de står for det samme som NDL. Derfor har vi valgt å fjerne samtlige navn for å være på den sikre sida. Vi planlegger heller å publisere en liste over alle aktive deltakere ved et senere tidspunkt.

Ellers kan det nevnes at vi har fått et tips om at selveste Ronny Alte ikke har lagt skoene på hylla ennå. Han har ikke noe med gamle NDL å gjøre, men har nå blitt leder i den nylig dannete gruppa EDL Norway (som ikke står for English Defence League, men European Defence League). Gruppa hadde, da vi mottok tipset, rundt 300 tilhengere. Ifølge tipset har Ronny Alte store planer:

«Merete, jeg er enig med deg i at det er dumt det ble slik. Men dette er en del av en mye større plan. Kontakt meg på PM så kan jeg forklare deg det!»

For øyeblikket er administratorene for den nye gruppa: Ronny Alte, Remi Huseby, Kjell-Øyvind Bjerk og Steve Simmons. Steve Simmons er forøvrig administrator i den andre Norwegian Defence League-gruppa så om målet er å forene disse gruppene senere er et spørsmål som dukker opp. Uansett, for øyeblikket ser det ut som NDL deler seg opp i forskjellige høyre-ekstreme fraksjoner.

]]> http://radikalfront.com/ronny-alte-forlater-fascist-skuta/feed/ 3 http://radikalfront.com/hundre-prosent-norsk-femti-prosent-utlending/ http://radikalfront.com/hundre-prosent-norsk-femti-prosent-utlending/#comments Wed, 18 Apr 2012 10:08:07 +0000 Nora Essahli http://radikalfront.com/?p=2535 Les hele artikkelen!]]> Jeg feirer 17. mai, spiser pølse, er oppvokst med Asgeir på barne-tv, og snakker selvfølgelig like bra norsk som alle andre. Jeg er født her, og har min norske familie her. I tillegg til norsk og engelsk, så snakker jeg fransk og arabisk. I tillegg til norsk musikk, har jeg hørt arabisk hele livet mitt. I tillegg til barnebunad, har jeg marokkansk festdrakt, og i tillegg til 17. mai hos mormor, har jeg Id al-fitr middag sammen med tante og søskenbarn. I tillegg, ikke istedenfor.

Det faktum at jeg har marokkansk kulturarv, språk, og familie, er et tillegg, og ikke en motsetning. Dette er vanskelig for mange å forstå, så barn av innvandrere velger å ikke snakke om foreldrenes opphav, fordi de møter fordommer, og usikkerhet i fra andre. Og de mister sin naturlige del av fellesskapet. Dette får mange unge til å velge side, og de går glipp av den ene delen. Men motsetningen er ikke reell, den er bare en misoppfatning, og et hinder for utrolig mange mennesker.

Det er på tide at vi slutter å se på sånne som meg som mindre norske, for vi er hundre prosent norske, men vi har noe annet i tillegg. Jeg kan ikke understreke det mange nok ganger, for det betyr utrolig mye for meg, og jeg er helt sikker på at mange andre føler det på samme måte.

Når jeg var veggis som liten, så spurte folk meg diskret om det var fordi jeg var muslim, og det skapte en avstand mellom meg og dem. Jeg følte meg fremmedgjort, og redusert til noe mindre enn mitt engasjement og personlighet.

Har man bodd mesteparten av livet sitt her, og man føler seg norsk, så er man norsk. Foreldre kan være redde for at barna deres mister identiteten fra deres kultur, men det er ikke en konkurranse mellom dem og landet barna deres vokser opp i.

Religion er et stort tema i denne sammenhengen, men siden jeg ikke har noen religiøs bakgrunn selv, så kan jeg ikke svare for de som har det, det håper jeg noen andre vil gjøre.

Dette har jeg tenkt på lenge, og det betyr mye å ta det opp. Uansett hvor norsk jeg lever, har dette alltid vært et tema, og en utfordring. For at fordommer skal bekjempes, og at toleranse og forståelse skal få sin rettmessige plass, må vi snakke om disse tingene, og gi dem fokus og plass i media. Ikke på en negativ måte bestandig, men på en positiv og fremadretta måte.

1970-tallet var preget av kollektivistisk kvinnekamp, med fellesskapet i fokus. Det var en helt annen tid, hvor vold mot kvinner ikke var en del av den offentlige debatten, og skilsmisse var sett ned på. Man hadde ikke internett, og man hadde ikke TV-programmer som hele Vesten så på – slik som i dag. Disse kvinnene kjempet frem selvbestemt abort, stengte strippeklubber, åpnet krisesentre og kjempet for likelønn. Men individet følte seg glemt i denne kampen, og etterhvert så man at i kampen mot kjønnsrolleburene, så oppstod det en mal for hvordan en frigjort kvinne skulle være.

Sin egen lykkes smed

1980- og 90-tallet var tiden for privatisering og økte forskjeller. Individfokuset som var blitt dyrket fram siden 1980-tallet tok helt av, og alt handlet om enkeltindividets utfordringer i samfunnet. Sammen med Sovjetunionens sammenbrudd ble systemkritikken ble mer eller mindre lagt på hylla og Fukuyama erklærte “historiens slutt”. Dette gjaldt også kjønnsroller. Ideen om at hver kvinne har ansvar for sin egen framgang, og at du fikk til hva som helst bare du bestemte deg for det, er en grunn tanke. Det er ikke bare kvinner som blir lurt til å tro at alt avhenger av hennes prestasjoner, men også arbeiderklassen blir fortalt at de kan skape sine egne muligheter – ihvertfall i Norge -, og at sosial bakgrunn ikke lenger er et hinder. Allikevel tjener kvinner 85 % av menn, og de med foreldre med høyere utdanning har 3 ganger så stor sjanse for å få det selv.

Strukturene i samfunnet, og normene har ikke blitt noe mindre faste, de har blitt glemt bort, og det har gagnet både skjønnhetsindustrien, filmindustrien. Ja, generelt alle industriene som finnes. Hele systemet tjener på at kvinner begynte å tro at de hadde oppnådd likestilling.

Hvis man ikke har en gruppeidentitet, har man heller ingen å støtte seg på og kjenne seg igjen i. Kvinner som mislykkes i både å ha en karriere og et familieliv, føler ikke at de strekker til, og tror det kun er deres egen feil. Jenter som blir voldtatt blir fortalt at det er deres egen feil, og sliter meg skam.

Glitterfitter

Boka «glitterfitter» fra 2009 er en samling av historier skrevet av forskjellige unge damer. Den tar opp tema som kjønnsroller, kroppspress, og forventinger samfunnet har til unge kvinner. Glitterfitter representerer individfeminismen, og den tar ikke opp den systematiskundertrykkinga på noe vis. Den hyller en feminisme som splitter kvinnene, og som lar kvinner “bestemme” hvilken undertrykking de vil ha. Om det er karrierekvinnen, eller den hjemmeværende kvinnen, så er hun fortsatt begrenset av samfunnets normer og kjønnsroller, og denne “feminismen” er blind for det undertrykkende systemet bak. ¨

Glitterfitter mener at kvinner skal bytte ut bomullstrusa med Victoria’s secret. Det er ikke akkurat noen kampsak å bruke tid på. Den skaper et merkelig bilde av kjønn i dagens samfunn, og er en fortsettelse av 90-tallsfeminismen som ikke har noen plass i den feministiske bevegelsen. Charlotte Myrbråten, redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, var en av bidragsyterne. Hun langet ut etter boka da den kom ut, og kritiserte den for å være lite ambisiøs, intetsigende, og for individpreget.

Elitefeminismen

Den amerikanske journalisten og feministen Ariel Levy skriver i sin bok «feminist chauvinist pigs» om den amerikanske harrykulturen forkledt som feminisme. Om pornofilmskapere som hevder de er feminister, om feminister som lever av å selge kvinnekroppen, og om ufriheten amerikanske jenter som velger å kle seg naken på film egentlig lever i, selv om de opplever seg som frigjorte.

Ariel Levy, Hannah Helseth, og andre unge intellektuelle feminister har gode analyser av dagens kvinneundertrykking. Men de leses ikke av målgruppa.  De leses av andre intellektuelle, og av de som allerede er feminister selv, og som også skriver om det på samme måte. Feminismen blir noe teoretisk, snevert, og forbeholdt en liten elite.

Jeg skrev i klassekampen 8. mars om hvordan kvinnebevegelsen har mislykkes i å tilpasse seg tiden vi lever i, og at vi må finne ut hvordan vi skal engasjere den nye generasjonen – min generasjon. Det er ikke rart at mange ser på feminisme som avleggs, når metodene vi bruker er nettopp det. Poenget er derimot ikke å endre innholdet, det er å endre praksisen. Fremgangsmåten fungerer åpenbart ikke når kvinnebevegelsen, både i Vest og Øst, er så svak og lite slagkraftig.

Twitterfitter

Globaliseringen definerer tiden vi lever i. Om du mener det ikke lengre finnes noe samfunn, så har vi et globalt verdenssamfunn som vi deler med 7 milliarder andre mennesker. Dette samfunnet bindes sammen av internett og TV, og særlig sosiale medier. 1 av 13 mennesker i verden har facebookprofil. I 2012 har twitter 140 millioner aktive brukere.

Bildet til høyre viser hvor mange nordmenn som bruker forskjellige sosiale medier. Unge mennesker er en stor del av disse gruppene, og de er aktive på internett hver eneste dag. Det blir påstått at det finnes 300 000 norske blogger.

Dette er hentet fra det norske bloggstedet blogg.no. kl. 11.30 er det allerede publisert 22 720 innlegg.  Topplisten domineres av unge jenter som blogger om sin hverdag.

Disse jentene, og de tusenvis som leser bloggene deres, er målgruppa vår. Vi må snakke deres språk, og relatere politikken vår til deres virkelighet for å nå ut til dem. Det at sosiale medier er en viktig arena, er åpenbart for meg. Men det er kanskje fordi jeg er videregåendeelev, og vasser i denne internettsuppa hver eneste dag. For veteranene i kvinnebevegelsen og voksne er det kanskje ikke like enkelt å se.

WTF-retorikken

Det er ikke enkelt å snakke ungdommers språk om du ikke er ungdom selv. Ikke bare internetthumor og forkortelser, men også interesser og kulturelle referanser. Erfaringsmessig så må du relatere politikk til ting som er viktig for den du prøver å overbevise, ellers så kommer du ingen vei. De oversolidariske ildsjelene kommer av seg selv, men de er ikke representative for flertallet. Vi må favne de som ikke er typiske politikerspirer også, for likestilling angår alle akkurat like mye, og den må være tilgjengelig for alle.

Voldtekt, seksuell trakassering, retusjering av reklame, kroppspress, alle disse tingene angår ungdom i dag. Mye mer enn det mange aner eller tenker over. Klarer man å forklare feminisme på en måte som ikke skremmer folk, og som de forstår, er potensialet for en stor feministisk bevegelse tilstede. Når det eksisterer statistikk hvor 69 % av jentene i videregående skole har blitt kalt for “hore”, er det ikke sjokkerende for ungdom. Det er det derimot for voksne. Ikke fordi det er greit, men fordi det er så mange forskjeller mellom vår oppvekst nå, og den på for eksempel 80 – tallet. Vi må skjønne hva som appellerer til dagens ungdom. Vi har teorien, men vi har ikke praksisen. Og viktigst av alt; vi har ikke folkene. Enda.

Hvor går veien videre?

Forskjellige aktører har forskjellige roller og arbeidsmetoder, og det er viktig å ha forskjellige tilnærminger og ansvarsområder.

Jenteforsvaret, som Sosialistisk ungdom tok initiativet til, er en viktig del av arbeidet vi må drive. Ikke fordi det er jenter som må ta ansvar for voldtekt, men fordi det bevisstgjør jenter på sin egen styrke og kjønnsroller. Skolen må begynne å ta seksuell trakassering på alvor, og bevisstgjøre gutter og jenter så tidlig som mulig om dette, og om kjønnsroller og forventninger. Den antirasistiske bevegelsen må samle seg og sikre rettighetene til innvandrerkvinner, og særlig barn av innvandrere som sliter med problemer knyttet til kjønn. Ungdom mot retusjert reklame har engasjert mange ulike ungdommer, som har jobbet sammen for et felles krav, og det fungerer kjempegodt. Alle disse aktørene må innse at vi har en felles sak, og vi må samarbeide mer, og ha mer kontakt.

Spørsmålet om hvem som skal drive denne nye bevegelsen, er veldig viktig. Alle kan bidra, men hovedfokuset må ligge på unge jenter, og det blir vanskelig i første omgang. Kvinnefronten og Ottar er fortsatt viktige, men vi må bli bredere og mer variert enn vi er i dag. Man må også stille seg spørsmålet om de gamle frontene fortsatt kan lede kampen, eller om det bare handler om å vinne tilliten tilbake. Hvor skal vi starte? Jo, vi lager et fellesskap. En gruppe må ta initiativ til samarbeid, og slutte å kritisere hverandre og heller fokusere på hovedfienden – det patriarkalske systemet. Små grupper på venstresida i Norge har hittil ikke greid å samle kreftene, men kvinnebevegelsen kan klare det, om vi går frem på riktig måte.

Det er ikke opp til meg å definere den nye feminismen, men jeg håper jeg når ut til gode krefter som vil være med å gjenreise kvinnekampen.