Ei innføring for nybegynnere om imperialisme og finanskapital
Når man skal fordype seg i marxistisk økonomi og den leninistiske analysen av imperialismen kan det være mye som ikke gir mening. Den ene påstanden er hvordan finanskapitalen på magisk vis har oppstått ved at industrikapitalen og bankkapitalen har “smeltet” sammen. Hva betyr egentlig dette? Svaret er nok ikke så komplisert som det høres ut som. Les hele artikkelen!
Finanskapitalens oppstandelse
De som har lest seg litt opp på imperialismen fra før av har nok fått med seg at det handler om monopoliseringa av kapitalen (kanskje er det en fordel å starte HER?). En faktor som gjorde at monopoliseringa gikk raskere var normaliseringa av aksjeselskap istedenfor personlig eide fabrikker. Aksjeselskapenes rolle er å samle kapital fra mange små kilder til en stor kapital. Aksjeutvidelse (emisjon) er en metode for å samle store mengder pengekapital – større enn det som en privatkapital kan klare. Dette muliggjør f.eks. store investeringer i ny konstant kapital (og/eller oppkjøp av andre selskaper) som ellers ikke ville være mulig å finansiere. Samtidig øker dette mulighetene for å danne store kapitaler som utkonkurrerer de små.
De dominerende eierne kan ha dominerende kontroll over et aksjeselskap selv om de selv bare har en bitteliten andel, dersom de andre aksjene er spredd. Hvis f.eks. de dominerende eierne bare eier 40 pst. av aksjene, mens resten av aksjonærene bare eier 1 pst. hver vil de ha full kontroll (dette er et rimelig banalt eksempel, men det er umulig for alle spredde småaksjonærer å dukke opp på generalforsamlingene osv. som gjør at de reelt sett ikke har noen innflytelse). Med andre ord konsentreres kapitalmakta på færre og færre hender. Denne utviklinga gjør at store selskaper får kontroll over andre selskaper – datterselskaper – som gjør at de kontrollerer større og større mengder kapital. Prøv å tenke på hvor mange selskaper og produkter som er lagt under Coca-Colakonsernet. Magasinet Revolusjon skriver (artikkelen finner dere HER):
“I tidligere tider var det lett å konstatere hvem som var den reelle eier og administrator av en bedrift. Sånn er det ikke lenger. Når vi i dagligtalen bruker begrepet «kapitalist» dreier det seg stadig sjeldnere om et enkelt individ (som i kapitalismens barndom), men om et selskap. De gamle flosshatt-karikaturene av Kapitalisten stemmer dårlig med den typiske kapitalisten av i dag.
De gigantiske konsernene som regjerer verden i dag er uten unntak organiserte som aksjeselskaper, og har en makt som tidligere privat- eller familiekapitalister bare kunne drømme om. Det krever ofte atskillig research for å finne ut av de reelle eierkonstellasjonene, særlig når det er opprettet et konglomerat av datter- og datterdatterselskaper. Aksjeselskap heter på fransk société anonyme, som fritt oversatt betyr det ansiktsløse (eller anonyme) selskap”
Utviklinga av bankvesenet fungerer på samme måte. De som kan få store lån kontrollerer en mye større kapital enn det de eier sjøl. De pengekapitalistene som kjøper opp aksjer i et selskap eller gir lån gjennom banker har ingen kontroll over den daglige produksjonen. De har ingenting de skulle ha sagt, det er det de gammeldagse personlige eierne/de ansatte direktørene som har. Til tross for dette ligger industriens skjebne i finansens hender. Det er akkurat dette som kalles finanskapital – de menneskene som har kontroll over selskaper gjennom aksjeposter i bankene, og bruker denne kontrollen på å skaffe seg kontroll over industrien.
La oss oppsummere:
- En industrikapitalist låner penger av banken eller får innskudd av aksjonærer som kjøper aksjer i bedriften.
- På denne måten vil banken eller de aksjonærene som har dominerende aksjeposter i selskapet også kontroll over selve industrien.
- Finanskapitalen er skapt.
- Med andre ord er ikke finanskapitalen en hvilken som helst kapital, men sammensmeltinga av bankkapital og industrikapital.
- Ved hjelp av aksjeselskapene og kreditt blir både bank og industri kontrollert av de samme finansfyrstene. Makta blir med andre ord samla på svært få hender.
Kapitaleksporten
Det som kjennetegner monopoliseringa av kapitalen, dannelsen av finanskapitalen og imperialismens tidsalder generelt er at kapitaleksporten blir like viktig eller tar over for vareeksporten. Hva betyr dette?
Under den tidlige kapitalismen under Marx sin tid var bytte av varer det viktigste. Ikke bare innenlands, men også utenlands mellom forskjellige nasjonale markeder. Det Lenin påpekte var at det gjennom en ujevn utvikling mellom landene førte til at det oppstod en vanvittig opphopning av kapital hos de utviklede landene. Det ble rett og slett et overskudd av kapital det ikke kunne bli kvitt ved å investere i industrien hos seg selv. Eller som Lenin skrev:
“Så lenge kapitalismen forblir det den er, kommer ikke overskuddskapitalen til å bli nytta til å heve levestandarden for massene i et bestemt land, for det ville bety ei senking av profitten for kapitalistene. Men den kommer til å bli utnytta til å øke profitten ved å eksportere kapital til utlandet, til tilbakeliggende land. I disse tilbakeliggende landa er profitten vanligvis, for det er lite kapital, prisen på jord er forholdsvis lav, lønningene er lave, råstoff er billig. Kapitaleksporten er gjort mulig ved at ei rekke tilbakeliggende land alt er blitt trukket inn i det kapitalistiske verdenssamkvemet”’
Her kan faktisk Norge brukes som et fantastisk godt eksempel. Gjennom olje- og gassvirksomhet utenfor kysten vår har det blitt pumpet opp så vanvittig store verdier at det er har danna seg et overskuddskapital som må bli eksportert (eventuelt investert som man sier det) til utlandet. Derfor har man dannet Norges Bank Investment Management (NBIM), eller bare oljefondet som det blir kalt på folkemunne, som redskap. Gjennom oljefondet blir flerfoldige milliarder kroner spredd og eksportert rundt om i verden hvor profitten er størst. Et eksempel er milliardene som Oljefondet investerte i Lehmann Brothers før det gikk konkurs. En liten digresjon kan jo være å nevne at det er håpløst pinlig når Kristin Halvorsen og Sv skryter av jobben hun har gjort som finansminister – et ansvar som går ut på å ivareta den norske imperialismens strategiske økonomiske interesser. Sånt blir det ingen sosialisme av, men det vet nok de fleste av dere fra før av.
I imperialismens tidsalder er nemlig ikke invasjonen av Libya (kun et av mange eksempler å velge mellom nå til dags) noe man gjør for å eksportere og solgt mer Freia Melkesjokolade, men for å kunne investere i olje- og vannressursene m.m. i landet. Pengene kunne selvsagt blitt brukt på å bygge ut lyntog i hele Norge, gratis kollektivtrafikk osv., men som Lenin skriver i siteringa over:
“Så lenge kapitalismen forblir det den er, kommer ikke overskuddskapitalisten til å bli nytta til å heve levestandarden for massene i et bestemt land, for det ville bety ei senking av profitten for kapitalistene”
Desverre kommer ikke mer om imperialismen før seinere denne uka, men imens kan dere prøve å få tak i boka “Imperialismen” av Lenin. Den er nemlig ikke så tunglest som man skulle tro. Og han forklarer alt mye bedre enn det jeg gjør!
Spre ordet, og si din mening!
Det er enkelt å få ditt eget ikon når du sier din mening på Radikal front! Bare registrer deg med din e-postaddresse på Gravatar.